Kongen av Bad Seeds

Skitten rock full av demoner.

CD: Det er vel sjelden man tenker på folk med trailerbart som målbærere av det tankegodset Nick Cave bringer til torgs. For Cave-ern ser mer harry ut en noensinne, men man skal ikke skue hunden på håret – ikke vogntogførere eller rockstjerner etter barten heller.

Bisarr poesi

Nick Cave er en institusjon i rocken. I en årrekke har han krystet ut tekst og tone fra et tilsynelatende vridd sinn.

Han er mannen som vi mistenker for å gå seg vill i sine indre irrganger.

Men etter endt labyrintvandring vender han tilbake og presenterer en ny plate. Og som så mange ganger før er det bare å applaudere et skittent album med et ikke alltid like lett forståelig tekstunivers. Men vi er vant med en Nick Cave som serverer mørk og bisarr poesi, og vi tar imot og tygger på det så godt vi kan.

På plata «Dig Lazarus Dig» kaster Nick Cave seg rocken i vold – sammen med The Bad Seeds, et band som blir mer og mer ett med mannen selv. De har levd et langt liv sammen, i lange perioder atskilt på forskjellige kontinenter, men de oppfører seg som ett individ.

Rockevolusjon

Nick Cave & The Bad Seeds er en vellykket organisme som gradvis er utviklet gjennom rockevolusjonen.

Mann og band synes mer finjustert og samstemt enn et gammelt og kjærlig ektepar. «Dig Lazarus Dig» er et storslått eksempel på at dette er snakk om felles forståelse og evnen til å få motsetninger og enighet til gå opp i en høyere enhet.

Nesten religiøst

«Dig Lazarus Dig» er et av de beste albumene signert mannen og bandet på lang tid. Det groover rått, dirty og sexy av gjengen.

Det er en cool rastløshet i Caves vokaluttrykk.

Musikken er fylt med orgeltoner, gitarklanger og rytmesfærer som vekker assosiasjoner til tidligere Cave og til gammel rockhistorie:

For på «Hold On To Yourself», og delvis på flere andre låter, går tankene til et annet band som manet fram demoner: The Doors.

Nick Caves & The Bad Seeds oppleves som noe nesten religiøst.