Kongen av cool

Med Marlon Brando er det som om en hel stil går ut av historien. På film var han ofte i opposisjon - den fødte opprører, helt siden han dukket opp som gjengleder i motorsykkeljakke og sjåførlue i «The Wild One» (1953).

-  What are you rebelling against? ble han spurt. -  Hva gjør du opprør mot?

Marlon svarte:

-  What have you got? Hva kan du by på?

MED SIN MUTTE,

nasale og forbløffende lyse stemme og sin tilbakelente stil gled han med maksimal verdighet gjennom film etter film: «Viva Zapata» (1925), «Julius Cæsar» (1953), «Storbyhavn» (1954), «Sporvogn til begjær» (1954) og «Mytteriet på Bounty» (1962).

På lerretet var han Mr. Cool, privat lukket han seg inne bak en mur av mystikk. For paparazzifotografer var han en helsetrussel, for Hollywood-etablissementet et snøftende arrogant irritasjonsmoment. Det toppet seg da han sendte en indianerjente for å motta Oscar-statuetten han fikk for «Gudfaren» i 1973.

BRANDO VAR EN

utpreget method actor

side om side med unge skuespillere som James Dean og Paul Newman. Det hjalp å holde igjen - og så slippe til sin egen lidenskap, sine egne nerver, sin egen intuisjon når rollen krevde det.

Han ble et forbilde for alle fra Elvis Presley til Robert De Niro, Jack Nicholson og Dennis Hopper. Han ble etterliknet og forsøkt avlurt sine hemmeligheter. Men han fantes bare i ett eksemplar.

ETTER HVERT OPPTRÅDTE

han sjeldnere og sjeldnere på film. Men når han dukket opp, ble han lagt merke til. Som Don Corleone i «Gudfaren» (1972) skapte han tidenes gangsterboss. Han sto fram nesten som en skulptur, utvetydig i de beskjedene han mumlet fram under sitt ørnenebb av en nese og deretter: «Siste tango i Paris» (1972), Bernando Bertoluccis sjokk av en film med en bokstavelig talt potent Brando i glødende samspill med ungpikeikonet Maria Schneider. Også der viste han bakenden til verden. Det var åpenbart den posituren han likte best.

HAN BLE ET

selvsagt valg da Francis Ford Coppola skulle finne sin Kurz, ondskapens fyrste, i mesterverket «Apokalypse nå» (1979).

Der inne i skyggen av jungelen var det ikke tvil om hvem som dukket opp med sin blanke skalle i halvmørket.

Ved siden av de store rollene spilte han mye rart, mye som vil bli glemt. Blant de filmene som derimot er blitt oppvurdert i seinere år, er et par merkelige westerns, «One Eyed Jacks» (1961) og «The Missouri Brakes» (1976), den siste sammen med Jack Nicholson.

ETTER HVERT BLE

han mest synlig som et utrolig overvektig fenomen, betryggende fanget inn med telelinse.

Han tar ikke bare med seg sin enorme corpus, men også ti tonn hemmeligheter til sitt siste hvilested.