Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

kongen av queens

- Vi er et nytt og forbedra Nirvana, sier Josh Homme, frontfiguren i Queens of the Stoneage. Vi ble med bandet på turné i USA. Tirsdag spiller de på Quart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI SATT I BUSSEN

, helt bakerst, Josh Homme følte seg svak, han var dårlig, og han lå og vred seg i sofaen. Kvelden hadde svartnet over Athens, Georgia, men det var bare dette ene, siste spørsmålet.

- Josh, denne forbindelsen som pressen ofte trekker opp, mellom Queens of the Stoneage, mellom deg og dop og alskens stimuli, hva skal det bety?

Josh Homme rikket ikke en mine.

- Jeg føler ingen skam. Jeg bærer ikke noe ansvar fordi jeg spiller i et rock\'n\'rollband. Før havnet jeg i noen slåsskamper, ble kastet på dør iblant, det hendte vi var bedritne og berusa foran journalister, eller det vil si, vi visste ikke at de var journalister før etter at vi hadde banka dem opp. Og en gang, denne karen ville ikke la meg gå, han inviterte til kamp, og da jeg rettet ut høyreslegga, fikk jeg blitzen i ansiktet. Så utgjort, jeg ble klinet ut på førstesida i noen magasiner. Det var det som - Er du det?

- Jeg er ikke skamfull når jeg sier «jeg gjør rock\'n\'roll-dop». Jeg er en rock-tourer. Andre gjemmer seg. Jeg kjenner mange kjente musikere med alvorlige dopproblemer, så sier de i pressen at de er rehabiliterte og reine, kun for å generere mer presse. Og så går de og doper seg den samme kvelden.

Josh strammer seg opp.

- Vi identifiserer oss ikke med den falske rehabiliteringsmentaliteten. Vi vil ha det gøy hele tida, vi. Vi er ikke en gjeng med horer som sier «ikke gjør så mye av en ting at det ikke er godt for deg». Vi bruker sunn fornuft, og kjemper mot dumhet. Vi bærer et flagg: «Rock mot idioter».

LIKE FØR HADDE

vi sett Josh Homme gå rastløst og røykende omkring, med raske skritt, han snakket i mobilen, etter tonen å dømme med en kjæreste som ikke likte ham denne dagen. Josh, så ekstremt autoritær i det ene øyeblikket, og så veldig mild i det andre, at man kan bli redd for hva som bor i den 197 centimeter store kroppen.

Josh våknet opp i Athens denne morgenen. Memphis i går.

- Vi kommer til en by, gjør tinga våre, slipper så mange bomber vi bare klarer, og så drar vi.

Han gestikulerer dét med bomben.

- For oss er hver konsert et party. I hver by går vi opp og sier «kom igjen, dans, drikk og glem jobbene deres og de dårlige tidene». Vi har ingen politisk agenda. Beskjedene våre ligger godt gjemt under overflata. De er der. Vi vil bare ikke fortelle folk hva som er galt med verden. Vi vil at folk skal glemme dét. For Queens of the Stoneage kan ikke forandre på noe.

Spesielt ikke når halsen hans er så dårlig.

- Jeg vet ikke om jeg kan synge i kveld. Jeg er elendig.

Han snakker om pillene som så ofte har reddet ham.

- De får meg til å ikke bry meg om så mye annet vondt. Etter sigende skal piller få verden til å gå rundt.

Josh Homme har tatt sin dose kjemikalier i livet. Han ligger der ved siden av oss og snufser nå. Han har aldri sett ut som en rockestjerne. Men som en høy, streit, rødhåret hvilken-som-helst.

- Hvordan er det å leve i denne bussen?

- Som i en mørk fantasi. Bussen blir mindre for hver dag. Det blir deiligere og deiligere å slippe ut av den. Sju mennesker bor her, oppå hverandre. Kan du lukte det?

GUTTEN FRA DEN

forblåste californiske ørkenen, fra mystiske Palm Desert, med rød, sviende sand i øynene. Han skapte Queens of the Stoneage i 1997, på restene av det tunge stonerrock-bandet Kyuss. Mesteren av de store riffene, som lenket popen sammen med støyen, punken, metallet, hardcoren, jazzen, proggen og psykedeliaen. «I want something good to die for/To make it beautiful to live» ropte Josh.

Det ekploderte først i fjor. Med albumet «Songs for the Deaf». Singlen «Go With The Flow» gikk til topps i USA. Og albumet var på kritikertoppene Europa over. Et stjernelag sto plutselig ved siden av ham. Mark Lanegan fra Screaming Trees, Dean Ween fra Ween. Og selvsagt, Dave Grohl. Grohl sa attpåtil at Queens of the Stoneage var det beste bandet han noen gang hadde spilt i. Greit det, når mannen spilte trommer i Nirvana. Og i dag er stjerna og hjerna i Foo Fighters.

- Dave har vært med meg siden 1991. En venn av meg. En av de beste trommeslagerne i verden. Jo da, han har hjulpet oss på vei.

JOSH HOMME PLEIDE

å sitte på parkeringsplassene i California og drikke da han var liten. Han digget Black Flag og Misfits.

- Vi hadde veldige kjedelige mennesker som kjedet seg rundt oss. For å unngå å bli en kjedelig person som kjedet seg, hadde du musikk. Om du ikke hadde penger til dop eller jenter. Vi hadde ingen av delene.

Men:

- Vi hadde sint, ung progrocklyrikk. Ville bort fra hjembyen uten å vite hvorfor. «Fuck this place, and my parents and my teachers». Men nå! Nå er jeg så punkrock at jeg gir fingeren til punkrock. For ikke lenge siden ga jeg opp republikanerne, jeg ga opp demokratene, jeg ga opp muslimene, jeg ga opp de kristne. Jeg er ikke medlem av noen klikk. Vet du hva? Du skal gi faen, og komme og se oss spille. Det er en kombinasjon av V-tegnet og gi fingeren.

- Hva bryr du deg om, Josh?

- Jeg er en slave av musikk. Jeg har prøvd å rømme noen ganger, men det er for seint for meg nå. Jeg vil ikke ha et normalt liv bygd opp på regler som er laget av folk som er 100 år eldre enn meg.

QUEENS OF THE STONEAGE

har fått stempelet som det nye Nirvana. Josh misliker det.

- Det er et kompliment, men pressen har lett etter det nye Nirvana i ti år. Som med alt i rock\'n\'roll som høres annerledes ut, sier man «hør, folkens, det neste Nirvana». Vi kan aldri få samme innflytelse som det bandet, men jeg synes vi er det nye, forbedra Nirvana. Det høres ut som en amerikansk TV-reklame når jeg sier det. Som for et vaskepulver. Vi er reinvaska skitt.

Josh krever fullstendig herredømme over produktet sitt.

- Det finnes personer i plateselskapet som sier «ok, gutter, takk for å ha tatt det så langt, nå tar vi over, vi vet bedre». Idioter. Fortjener ikke å jobbe med oss. Forstår oss ikke. Jeg er en hyggelig fyr. Men jeg kan definitivt være et pikkhode. Og jeg fryder meg over å være et pikkhode av og til. Jeg er ikke redd.

HAN TENNER

en ny Marlboro.

- Om jeg virkelig behøver å være slik, liker jeg kreative måter for payback. Det er en hobby jeg har.

- Når var du et pikkhode sist?

- I går kveld. Eller, det var kvelden før. En kar banket på døra i bussen vår, han ropte «kom igjen og signer disse tinga». Jeg var syk og neddopet. I stedet for å si «fuck you», gjorde jeg det på den kreative måten. Det tok meg omtrent tre minutter. Jeg fortalte ham hva som ville skje om han nærmet seg bussen igjen. Jeg hadde ikke sko på, var bare i underbuksene. Han var livredd.

- Hvordan er kjærlighetslivet ditt etter alle disse åra?

- Jeg må være ærlig med deg: Jeg snakker ikke om mitt personlige liv. Slik er jeg av natur. Jeg vil ikke at folk skal vite om meg. Jeg er ikke musikken min. Musikken min er over meg. De som forteller om kjærlighetslivet sitt, på TV, i magasiner, føler et slikt behov for å avsløre seg. For en skam. De er fitter. Skriv det ned. Jeg liker ikke en slik gransking av mitt eget liv. Når jeg hører noen beskrive feilene sine...helvetes idioter. Jeg har ikke sympati for slike mennesker. Jeg har empati, som betyr forståelse, men jeg har ikke sympati. Det er kanskje en del av denne pikkhodesiden min. Min mannlige side. Den maskuline Queens of the Stoneage-siden.

<B>SJEFEN SJØL: - Jeg er halvt norsk. Jeg er en av dere. Besteforeldrene til besteforeldrene mine var norske, forteller Josh Homme (t.h.), frontfiguren i Queens of the Stoneage. Og så sier han:- Vi elsker Turboneger. Vi var ansvarlige for at de kom sammen igjen. Det er sant. Kom igjen, bli med oss på turné, sa vi. Slik ble det.
<B>TURNÉLIV:</B> Bandet slapper av.