Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kongen av slåssespill er tilbake

Men tronen er opptatt. «Tekken 6»-anmeldelse!

|||ENDELIG! «TEKKEN»! I høydefinisjon! Dette har mange slåssespill-entusiaster gledet seg til, for vi har venta og venta på denne dagen.

Og dette har «Tekken»-utvikler Namco tydeligvis skjønt, for det første vi må gjøre i det vi setter spillet til å spinne rundt i spillkonsollene våre er nettopp det: Vente. Vente og vente mer.

Og jeg venter og venter og venter ...

DU SKJØNNER, «Tekken 6»  er ikke noe flink til å skjule sin akilleshæl. Hvert eneste menyvalg, hver eneste endring, hver gang man prøver å starte en kamp blir forhindret av usedvanlig lange innlastingstider, og i de første timene med spillet blir du mer kjent med lasteskjermen enn noe annet.

Fra du og en kompis prøver å starte en kamp, til dysten faktisk starter, kan det gå alt mellom femten til tjue sekunder. Når dere da har slåss og mot all formodning skulle ønske å bytte figurer, tar det femten til tjue sekunder å komme seg tilbake til menyene, og femten til tjue sekunder før dere får startet nok en kamp.

DET SIER SEG SELV at dette er alt for lenge! Vi snakker 90-tallstendenser her. På PlayStation 3 er det mulig å installere ei fire gigabyte stor fil på harddisken for å korte ned denne tiden til konsekvent ti sekunder.

Men når en spiller mot venner som hyppig ønsker å bytte figurer føles de ti sekundene som ti år.

Hva er det som har skjedd? Spesielt i arkademodusen til «Tekken 6», hvorav de tre siste kampene alltid føles særs kjipe, er det spesielt ille å måtte vente såpass lenge for å kunne kaste seg inn i kampen igjen. Namco burde vite bedre enn å gi utålmodige og frustrerte kampkjemper timesvis av dødtid.

PÅ DEN POSITIVE SIDEN er dette fortsatt «Tekken», en slåssespillserie mange av oss har vokst opp med, og jeg tør hevde det er et fåtalls spillinteresserte personer i alderen 15 til 30 som ikke kan et og annet triks med Eddy, Hwoarang, Paul eller Law.

Fra starten av, etter man har kommet over de lange lastetidene, merker man imidlertid at mange av disse figurenes velkjente triks er animert på nytt, og angrepene deres er tilført nye elementer.

Noen av disse animasjonene ser helt überkule ut både for nykommere og «Tekken»-connoisseurer, selv om en og annen kombostring har blitt fjernet eller lagt til. Figurene, med enkelte unntak, føles i også denne omgang mer avbalansert enn noen gang før.

Selv om man var dritgod med Armor King eller Yoshimitsu i de tidligere utgavene, skal man ikke føles seg for sikker at Anna Williams eller Ling Xiaoyu, eller noen andre av det over førti store persongalleriet, ikke kan stille opp mot en utfordring.

DETTE BETYR AT «Tekken 6»  forbedrer det som har vært «Tekken»-spillenes store attraksjon, nettopp at flink og dårlig kan spille sammen, og at begge to lett kan få til spektakulære ting på skjermen.

Få andre spill gir deg et like godt mestringsinntrykk, selv om man er proff eller knappemoser. Det å forsøke å lese eller tolke motstanderens angrepsmønster for så å tilpasse sin egen stil til deres, er det som alltid har gjort serien, for ikke snakke om sjangeren, såpass underholdende.

«Tekken 6» viderefører også muligheten til å slåss mot andre spilleres preinstallerte «ghosts», noe som gir følelsen av å sitte i en arkadehall med eviglange dyster mot et utall personligheter med forskjellige spilleteknikker. Dette er «Tekken» langt bedre på enn andre spill av samme type.

DEN GRAFISKE OPPDATERINGEN er dessverre ikke mer enn OK, spesielt om en sammenligner det med arkadeversjonen fra 2007.

Figurene er riktignok teksturlagt på beste nestegenerasjonsmessige vis ned til siste pore og hårsekk, men de slåss for langt unna og for fort, i 60 skjermoppdateringer i sekundet, til at en klarer å legge særlig merke til det.

Verre er det med arenaene, som til tross for å være i akkurat passe stor og strategisk størrelse, ikke ser særlig pene ut på kloss hold.

Enkelte baner er destruerbare, et poeng utvikler Namco har hyppig fronta, men dette plagiatet fra «Dead or Alive»-serien oppfattes overflødig og lite nødvendig. Du får også heller ikke stifte bekjentskap med dette elementet ofte nok til å kunne inkorporere det i kombostrategien din, og virker mer opprivende enn noe annet.

ER DET NOE NYTT banedesignet til «Tekken 6» tilfører serien, så er det et publikumsfrieri til tacky eurotrash-komikk. Én av banene du tidvis slåss på  er en tomatfestival der tilskuerne på distraherende vis kaster tomater på kamphanene i midten, som nå og da sklir på tomatjuicen.

1

En annen plasserer deg oppe i de sveitsiske alpehjem, midt i en flokk av geitebukker som flyr veggimellom ved hvert eneste angrep, satt til en «jodeli-jodelo-hoho»-trance-låt, som fikk undertegnede til å reise opp og rope som Hitler i beste «Inglorious Basterds»-stil: Nein! Nein! Nein!

BLANT DE LEKRE menyene er det første man legger merke til den sentrale scenariomodusen, som egentlig bare er en oppdolla og utspjåka versjon av de siste Tekken-spillenes «Tekken Force»-minispill.

Problemet er at «Tekken»s slåssespill-gameplay ikke lar seg så lett oversette til et tredjepersons «action/beat-em-up», og da hjelper det ikke mye at det keitet gameplayet ispes heftige, kalligrafianimerte mellomsekvenser som prøver å fortelle «Tekken»-historien fra spill nummer én til det du sitter med i fanget nå.

Denne gangen er visstnok Jin bad-guy og Kazua good-guy? Det er like vanskelig å få grep om plottvistene her som i de andre «Tekken»-spillene, og det pretensiøse Nietzsche-sitatet i begynnelsen setter an tonen.

JEG MENER, det er tross alt søtt at utvikleren prøver på noe nytt, men jeg får inntrykk av at det vestlige publikum ikke nødvendigvis er demografien her.

Strukturen til scenariomodusen kan minne om én-spillersagaen til «Super Smash Bros. Brawl», men hyppigheten av evinnelige lasteskjermer og harrye mellomsekvenser stykker opp innlevelsen for mye for undertegnede. Jeg er kanskje ikke stor nok fan.

Uansett er det flerspilleren til «Tekken» som herjer best, og med «Tekken 6» har snart alle folkeslag et spill som kan representere dem - det være alt fra sykelige overvektige tjukkaser, til arabiske jenter som har lettet på burkasløret, og endog skandinaviere som oss. Finner du det ikke her, kan du sannsynligvis lage det selv via spillets formidable modifiseringsmuligheter av figurenes utseende.

DE SEKS NYE karakterene i spillet tilfører forøvrig serien nye og fargerike smaker, og det er lett å forestille seg at flere av dem fort kan bli personlige favoritter. Ta Bob for eksempel. Han er en smellfeit amerikaner (hva er forresten greia med det i japanske slåssespill for tida, apropos Rufus fra «Street Fighter IV»?), og oppleves som en forvokst, akrobatisk Ewok på Redbull, som til stadighet roterer på sin egen akse.

Du har også en androgyn tyskerknert ved navn Leo; en fordrukken hot italian lover ved navn Miguel; arabiske Zafina (prikk lik Eva Green i «Kingdom of Heaven») som tar sin kampteknikk visstnok fra en tarantell; partysvensken Lars Alexandersson, med partysvenskehår og partysvenskejeans, og som denger Mishima-klanen med lillefingeren; og så har du Alisa Bosconovitch. Sukk.

Denne dama kan best beskrives som en cyborg som bokstavelig talt mister huet litt for ofte. Hun er som en blanding av «Austin Powers»-aktig fembot og noe som tatt ut av «Ghost in the Shell» eller «Mobile Suit Gundam». Begge hendene hennes kan bli til motorsager; hun har raketter på ryggen som gjør henne dyktig på avstandsangrep; og hvis du ber henne utføre sitt signaturtriks, exploding head trick, sitte du med geipen i munnen etterpå.

DET ER ALTSÅ MYE moro å hente i «Tekken 6» (selv om alt ikke passer riktig inn). Likevel er det noe som mangler. «Tekken 3» var kulminasjonen av «Tekken»-serien på PlayStation One. «Tekken 4» lanserte vegger på arenaene (et strategisk element allerede gammelt i for eksempel Virtua Fighter-serien).

Og «Tekken 5», om det ikke introduserte det, så var det her «juggling» - sjonglering av en motstander i lufta ved veltimede komboangrep - ble tilgjengeliggjort for slåssespillpublikummet som ikke gadd å telle hvor mange «frames» hvert angrep tok.

Med den oppskalerte PlayStation 3-versjonen, «Dark Ressurection», fikk vi også endelig mulighet til å spille «Tekken» over nett.

«TEKKEN 6» DA, HVA hva har du å by på? Fotorealistisk grafikk? Ikke særlig. Knust-vindusglass-effekt ved sterke angrep? Ikke stilig. Destruerbare arenaer? Vel. Jeg har problemer å se hva de store, nye, genuine tingene jeg skal bli imponert over skal være.

Avbalansering og nye karakterer til side, det eneste nye «Tekken 6» bringer til bordet er større muligheter for såkalte «comeback», da man ilegges en angrepsbonus om man skulle være nede på siste trinn av helselinja.

Figuren og helselinja lyser da opp rødt, angrepene ilegges ekstra styrke, og kanskje, bare kanskje kan man klare å slå motstanderen sin likevel.

DET BLIR SPENNENDE å se hvordan slåssespill-communityet tar i mot denne nyvinningen i «Tekken»-serien, og om det forrykker på balanseringen av spillet i rett eller feil retning.

Rent personlig synes jeg kampene med ett blir litt mer underholdende og intense, og i de rette hender (med andre ord, hender som kan ti-stringskomboer) er angrepsbonusen et dødelig verktøy.

TIL SYVENDE OG SIST er dette gode gamle «Tekken» slik som vi kjenner og elsker det, eventuelt har vokst oss lei på. Det er pent nok, og det funker som ei kule. Og kanskje er det for mange det beste, mest tilgjengelige og mest konkurransedyktige 3D-slåssespillet som eksisterer.

Bare vær klar over at dette er mer eller mindre det samme spillet du har spilt de siste 7-8 årene.

image: Kongen av slåssespill er tilbake

«Tekken 6» er ikke nyskapende på noe vis, da heller bakstreversk med uutholdelig, lange innlastningstider. Mange kommer nok likevel til å spille det, men tronen må den nok dele med både «SoulCalibur IV» og «Street Fighter IV».

Vårt testeksemplar tillot ikke flerspillerfunksjon over nett. Vi kan følgelig ikke uttale oss om kvaliteten på denne.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media