PÅ FØRSTE RAD: Dronning Sonja (f.v.) , kong Harald, prinsesse Astrid, fru Ferner, prinsesse Märtha Louise og kronprinsesse Mette-Marit klapper etter kronprins Haakons tale under førpremiere på «Kongens nei» i Slottparken. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
PÅ FØRSTE RAD: Dronning Sonja (f.v.) , kong Harald, prinsesse Astrid, fru Ferner, prinsesse Märtha Louise og kronprinsesse Mette-Marit klapper etter kronprins Haakons tale under førpremiere på «Kongens nei» i Slottparken. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Kongen befaler

Deres majesteter Kongen og Dronningen inviterer det norske folk hjem til sin frodige have for å se en film om hvor fantastisk bestefaren deres var. «For et utrolig raust opplegg», ville vel Kim Jong-Un tenkt.

Meninger

Deres majesteter Kongen og Dronningen inviterer det norske folk hjem til sin frodige have for å se en film om hvor fantastisk bestefaren deres var. «For et utrolig raust opplegg», ville vel Kim Jong-Un tenkt.

«Kongens nei» har med 120 000 publikummere ved åpningshelgen kommet seg på topplisten blant de mest sette norske kinofilmene. Regissør Erik Poppe har gjort atter en utmerket innsats i å gjøre norsk historie kommersiell, men det er ikke nødvendigvis utelukkende positivt. Den historiske filmen, med et historisk seertall, etablerer en sannhet om fortiden, som legger skjul på andre viktige aspekter i norsk krigshistorie, med mindre vi slutter å utelukkende rose filmen.

En sentral forsker på historiske filmer som historieskriving, Robert A. Rosenstone, mener det essensielle for en historisk film er om den gjør et seriøst forsøk på å forstå og skape mening ut av fortiden. En spillefilm som følger de dramaturgiske berg- og dalbanene med polariserte protagonister og antagonister, gjør ikke nødvendigvis det. Men for historieskrivingen kan det likevel være et godt bidrag: Så lenge den vekker en debatt om den historiske hendelsen.

Derfor er det merkelig hvor lite kritikk og nøysomhet det har vært i mediene rundt Kongens nei hittil. I stedet har filmen høstet femmere og seksere fra de fleste riksdekkende medier som NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet og flere, riktignok for sin dramaturgi og de medvirkendes skuespillerprestasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det, som Suzanne Aabel skriver i en kommentar på Facebook, de nasjonalistiske hjertene våre som ikke lar oss kritisere en slik reklame for Norge? For dersom du spør en historiker, vil hun eller han mest sannsynlig kalle filmen propagandistisk. Effekten av filmens store seersuksess, er for Kongehuset udiskuterbar.

- PROPAGANDISTISK: Det er skuffende at det norske folk stiller seg såpass ukritisk til at det kun er denne filmen som vises i Slottsparken, skriver spaltist Danby Choi. 
- PROPAGANDISTISK: Det er skuffende at det norske folk stiller seg såpass ukritisk til at det kun er denne filmen som vises i Slottsparken, skriver spaltist Danby Choi.  Vis mer

I «Kongens nei», kaster en aldrende Hans Majestet Kong Haakon seg over barn for å redde dem fra tyske luftangrep og bomberegn. Kronprins Olav fremstilles som en allvitende guru som visste at Norge skulle bli angrepet av Tyskland. Han foreslår også å selv gå ut i krigsfelten mot tyskerne, før han blir stoppet av familie og regjering. Det er rørende, men for det meste av typen pinlig, spør du meg.

Blogger Sophie Elise (en god venninne, for ordens skyld) skriver dog på bloggen sin at hun har fått mer respekt for monarkiet enn hun noen gang har hatt, etter å ha sett Kongens nei. Det er kanskje ikke så rart, når filmen portretterer en feilfri konge med meninger og holdninger det er umulig for noen andre enn landsforrædere å være uenige i. Selvsagt var Kongens faktiske «nei» et godt prinsipielt steg for et stolt monarki, men samtidig også et overtramp på et rasjonelt demokrati — til hinder for den folkevalgte regjeringens muligheter for å forhandle med Tyskland. Uten å bli altfor kontrafaktisk, og i hvert fall uten å måtte misforstås som at Kongen burde sagt «ja», kan man se til Danmark, som overga seg for tyskerne, for å bli det moderne demokratiet de er i dag.

Av en eller annen grunn står jeg tvilende til at filmen ville vært noe særlig annerledes dersom kongefamilien selv hadde regissert filmen. Jeg tillater meg også å mene at det heller ikke er en veldig fjern tanke, når Kongehuset stolt legger til rette for premieren. Ifølge deres egne pressemelding, ble den mottatt med stående applaus, av minst 10 000 publikummere.

I Kongehusets pressemelding siteres Kronprins Haakon på at filmen viser kongens ensomhet i de store valgene for Norges fremtid. Det ironiske er at Kong Haakon VII var Norges første konge etter unionsoppløsningen, selv-nominert som kandidat. Den liksomme folkevalgte kongen, ble valgt gjennom en avstemning som var tilgjengelig for alle menn over 25 år — i ja/nei-spørsmålet om Prins Carl (senere Kong Haakon VII) skulle bli kongen av Norge. Det relle spørsmålet var om Norge skulle bli en republikk eller et monarki. Dette valget resulterte med over hundre år med, og fortsatt gjeldende, monarki. Med andre ord hadde kongen da, som nå, en maktposisjon. Han er ikke en å synes særlig synd på, foruten i protagonistroller i kommersielle filmer.

Det er skuffende at det norske folk stiller seg såpass ukritisk til at det kun er denne filmen som vises i Slottsparken. Premierevisningen av «Kongens nei» i Slottsparken er direkte ironisk for et progressivt demokrati. Men i et tradisjonelt monarki kan det ikke sies å være annet enn en selvfølge.