Kongen bryr seg?

«Fiskerimiljøet sliter ikke mye skosåler på universitetene. I de fleste kystsamfunn har de knapt sett en forsker lys levende.»

Distriktene leverer sjelden premissene når den moderne elite setter dagsorden: i politikk, næringsliv, forskning og i det alminnelige kulturliv. Slik får de et dobbelt utenforskap: De lever avsondret fra denne dagsorden, men er samtidig styrt av den. Et godt eksempel er fiskerinæringen. Det er en typisk distriktsnæring. Som landets nest største eksportnæring utgjør den imidlertid et viktig grunnlag for livet i de moderne salonger. Her drøftes alle de tidsriktige problem - unntatt fiskerinæringens.

I Vardø ble det flagget på halv stang 17. mai. Det var en sterk melding. Den møtes med overbærende høflighet i salongene. Vardøværingene håpet kanskje at kongen skulle legge merke til deres uvanlige markering. De vet at han fra slottsbalkongen 17. mai også svinger flossen for dem: «Jeg forstår. Jeg kommer snart på besøk.» Da kan de håpe at statsministeren og statsrådene også kommer - i tur og orden - slik de gjorde til Sametinget - til partisanene i Finnmark - til ofrene for orkanen på Vestlandet. Etter kongen. I distriktene er de ikke opptatt av tøyet han har på. Det er en urban interesse. Kongen bryr seg. Han er distriktenes siste appellinstans - når livet der blir for jævlig.

Bosettingen langs kysten er uløselig knyttet til fiskeriene. Ja, ikke bare det. Mange kystsamfunn i Nord-Norge er direkte basert på torskens årvisse vandring fra Barentshavet langs «Eggakanten» på veg mot gyteplassene i Lofoten. I Troms og nordre Nordland (Vesterålen) har kystsamfunnene sin eksistens knyttet til dette vandremønstret - langs kysten av Finnmark bare en annen sekvens. Her er andre fiskeslag med andre vandremønster. Hovedprinsippet er det samme: Bosettingen er basert på nærheten til ressursene i havet - en slags «fiskerurbanisme» - sånn oss moderne imellom, slik vi er opptatt av nærhet til arbeidsplassen, kafeene, teatrene etc.

Nærheten til råstoffet har vært næringens fortrinn i markedet. Det holder høyeste kvalitet - basert på ferskvareprinsippet. Fra fiskeriministerens hjemsted - Sommarøy - fisker kystflåten bare 1- 2 timers gange fra land. Kystfartøyene er fleksible: Når skreisesongen er over, fisker de sei og hyse. Kystflåten står for den mest skånsomme forvaltning. Den høster på den største fisken og tar ut minst antall individ av bestandene.

På 1970-tallet vokste en havgående trålerflåte frem i næringa som et supplement til kystflåten. Den skulle bidra med råstoff til industrien mellom sesongene i kystfisket. Slik sikret den også leveringsstedene for kystflåten. I fiskerimiljøet på Senja fungerer det ennå slik: Kystflåten bringer 85 prosent av fisken til land - trålerne 15.

Trålerflåten høster ikke på kystflåtens bærekraftige måte. Den er kapitalintensiv og trenger stadig mer av de totale kvotene for å få endene til å møtes. Økonomien tvinger den til torskens oppvekstområder i Barentshavet. Den omsetter fangsten på auksjon ved de såkalte frysehotellene - i rundfrosset, ubearbeidet tilstand. Derfra distribueres den på det internasjonale markedet. Slik bygger norsk råstoff opp en konkurrerende fiskeindustri i Spania og Portugal og bringer norske kystsamfunn inn i en ny dødsspiral.

Kystflåten setter og drar bruk en gang i døgnet. Den er slik bundet til nærmeste lokale landanlegg. Trålerflåten er hjemløs i så henseende. Den leverer fisken på kjøl langs hele kysten. Her står markedsprinsippet mot andre prinsipp og gjør distriktene til tapere.

Særlig i Finnmark har denne utviklingen i næringen ført til gjentakende konkurser i industrien. Ett resultat er at store deler av flåten - med tilhørende kvoter - er solgt ut av fylket de siste årene. Flåten kommer tilbake med nye eiere på de samme feltene. Men fangstene landes ikke lenger i Finnmark. Staten har forsøkt å erstatte de tapte arbeidsplassene i industrien med nye. Nedbyggingen av offentlig virksomhet de siste årene har derfor ført til at mange kystsamfunn nå ligger med brukket rygg. Bildet kan gjøres rikere, med flere dramatiske komponenter tegnet inn. Men det svarer - i grove trekk - til den verden som selv flagger på halv stang 17. mai.

Forutsatt at vi ønsker å bevare våre fortrinn som fiskerinasjon, må vi bevare den struktur disse fortrinn tilhører. Fisket fra våre kystsamfunn - nøkkelen til ferskvarene - er det viktigste. Disse samfunnene ødelegger våre myndigheter gjennom ulike ordninger. Utdanningssystemet er ett bidrag: Det flytter ungdommen ut av distriktene og næringene der. Ytterst få vender tilbake. Det gjelder ikke bare i kriserammede kystsamfunn.

I Midt-Troms finner vi landets mest komplette fiskerimiljø - både med hensyn til flåtestruktur og industrianlegg på land. Fangst og produksjon på mange arter i de sesongvise rytmer er de sentrale stikkord. Avansert teknologisk produksjon paret med strenge hygieneregimer slik de bestemmes av det internasjonale markedet, stiller stadig strengere krav til relevant skolert arbeidskraft. Lokal rekruttering er avgjørende. For næringen er erfaring fra å vokse opp i et fiskerisamfunn en kvalifikasjon i seg selv.

Det er bred politisk enighet om at norsk fiskerinæring skal være et hovedsatsingsområde. De beregninger som foreligger, viser at den i løpet av 15- 20 år kan øke sin eksportverdi til 150- 250 milliarder kroner - ved oppdrett på nye arter og prosessindustri.

Det er foreløpig ikke noe rimelig forhold mellom disse forventningene og innsatsen for å realisere dem. Tett samarbeid mellom næringen og utdanningsmiljøene mangler. Fiskerimiljøet sliter ikke mye skosåler på universitetene. I de fleste kystsamfunn har de knapt sett en forsker lys levende.

I et forsøk på å bygge bru over slike avstander ble Studiesentret Finnsnes etablert som et statlig forsøk våren 1996. 800- 900 studenter har tatt utdanning i forsøksperioden på fem år. Det er folk som ellers neppe ville tatt utdanning. Like viktig er at regionen ville ha manglet de fagfolkene sentret har utdannet.

Studiesentret i Kongsvinger har siden starten i 1992 gitt utdanning til 1500 personer. Det er virksomt i det området i Norge der befolkningen har lavest utdanning. Sentret har to ansatte og et årlig driftsbudsjett på en million. Det har sammen med Høgskolen i Hedmark bl.a. satset på å utvikle studietilbud som retter seg mot skogindustrien i regionen.

Studiesentret i Vadsø startet sin virksomhet i 1997. Sentret har 105 studenter i år. Vadsø er sete for Finnmark fylkeskommune. Nærmeste ordinære studiested er Alta. Avstanden dit tilsvarer - i veglengde - strekningen Oslo- Trondheim.

Effekten av studiesentrene er bl.a. dokumentert i NIFUs evaluering av Studiesentret Finnsnes. Sentrene er et gedigent utdanningspolitisk løft for regionene. De koster lite og gir stor effekt. De er en viktig plattform for den lokale og regionale dialogen med nasjonale og internasjonale kompetansemiljø. De bidrar til å bremse ungdomsflukten fra distriktene. Stortinget berget videre drift på Finnsnes i revidert budsjett i år. Det var en seier for distriktene. Regjeringen må nå følge opp og sikre studiesentrene og distriktene en plass i det kunnskapssamfunnet vi alle snakker så varmt om.