Kongen har et navn

I går besøkte Elvis Presley Norge. Han dukket ikke opp verken som passasjer i en flygende tallerken eller som anonym gjest i en hamburgerbar. Derimot opptrådte han live i Oslo Spektrum - som videospøkelse. Han bekreftet sin status. Han er fortsatt Kongen av rock'n'roll.

  • Forestillingen er en merkverdig opplevelse. På scenen er tre digre videoskjermer spent opp; en stor i midten og to mindre på hver flanke. På den store skjermen opptrer Elvis anno 1970- 1973, med noen av de flotteste låtene han hadde på repertoaret. På de andre skjermene vises bilder fra Spektrum anno 8. februar 1999, av musikere og et mer og mer oppstemt publikum.
  • Han plukket ut en hardtslående batterist, Ronnie Tutt. En funky bassist, Jerry Scheff. Litt seinere fikk han også overtalt den sprelske pianisten Glen Hardin. De ga jernet i Spektrum i går, alle tre, sammen med de formidable vokalgruppene The Stamps og The Sweet Inspirations. Gråstenkte, men fortsatt virtuose og energiske, alle sammen.
  • De som aner bisarre overtoner i dette opplegget, kan ta det med ro. Det er ingen grunn til å frykte en farsott av musikalsk nekrofili der alle fra Jim Reeves til Jimi Hendrix forvandles til gjenferd på storskjerm. Dette er nødvendigvis et engangsforetak. Det er bare en artist av Elvis' kaliber som tåler denne typen eksponering.
  • Konsertartisten Elvis var mannen med ett image, men tusen ansikter. Bak kulissene var han ensom og ulykkelig, på scenen var han tilværelsens herre. Hans evne til innlevelse var enestående. Han var aggressiv trøbbelmaker og forsmådd elsker, han bablet som en ape og framførte sofistikerte minioperaer i rock-format, han var selvbekjennende inntil smertegrensen og surrealistisk komiker.
  • Showet viste 70-talls-Elvis på sitt «sunneste», mens han fortsatt hadde en viss kontroll over både badevekta og forbruket av farmasøytika. Dette var lenge før noen ante at ham i løpet av noen få år skulle utvikle seg til en kalorisprengt, syngende, neddopet King Kong, inntil han døde - tragisk nok - mens han satt på do. Han burde selvfølgelig dødd på scenen. Det var der han levde.

Orkesteret fra den gangen er renset vekk fra lydsporet, slik at bare stemmen er igjen. Backingen blir likevel besørget av de samme musikerne, som står lys levende på scenen. Der står James Burton, den legendariske og nyskapende rock-gitaristen, iført rød bukse og skjorte og gyllen vest. Høsten 1969 fikk Burton overraskende en telefon fra Elvis Presley (som han aldri hadde møtt). De to snakket sammen i et par timer før Elvis kom til saken: «Jeg vil ha deg med på konsertturné. Og jeg vil at du skal plukke ut musikerne for meg.» Kongen hadde befalt, og James gikk til verket.

Elvis introduserte dem selv. Han snakket med dem. Han sang sammen med dem. Han figurerte på skjermen som en Gulliver, larger than life, kompet av energiske lilleputter.

Det ble faktisk fascinerende effektfullt når James Burton & Co., tilført både blåserekke, strykekvartett og supplerende kor tråkket til og ga Kongen den støtten han fortjente. For han ga alt i et multimedieshow som velberegnet steg til et strålende klimaks. Og det var for én gangs skyld ikke nødvendig å informere fansen om at Elvis hadde forlatt bygningen.

Hvem andre kunne i det ene øyeblikket forkynne for en kvinne at han var «en dampveivals», klar til å «valse over deg», for i neste sekund å hengi seg til salmesang og gudsdyrkelse uten den fjerneste form for distanse og forbehold? Statskirken kunne lære mye av Elvis, dersom målet er å virke overbevisende.

ELVIS I NORGE: Elvis ble backet av sitt gamle band. Blant dem gitaristen James Burton.