Kongen ikke lenger hellig

«Norge er forpliktet til å støtte prinsippet om at selv ikke statssjefen kan unntas fra straffeforfølgelse etter krigsforbrytelser eller andre forbrytelser mot menneskeheten.»

I boken til Den Polytekniske Forenings 150-årsjubileum har Eivind Smith begått en artikkel som allerede har trekk av en essayistisk klassiker. Betenkningen bærer navnet «Fra Eidsvold til Westminster? - Om synet på Grunnloven som politisk redskap». Ikke minst dem som i disse dager kladder på sin 17. mai-tale, kan ha godt av å lese den.

Fremsatt i forenklet versjon er den sentrale tesen i Smiths artikkel en underbygging av Jens Arup Seips påstand om at Høyesterett som Grunnlovens vokter er «en vippende båt i statsskipets kjølvann». I påfallende grad har Høyesterett vist liten vilje (og/eller evne?) til å forvalte Grunnloven på tvers av det politiske maktsenteret i Stortinget. I beste fall har dette endt med en inkonsekvent rettspraksis, i verste fall en regelrett tilsidesettelse av loven i utøvelsen av norsk statsmyndighet. Professoren i offentlig rett argumenterer godt for at landets forfatningsmessige kompetanse må styrkes for å redde Høyesterett fra å bli redusert til et politisk sandpåstrøingsorgan og Stortinget fra å oppheve seg selv til en overdomstol. Det er med andre ord bevisstgjøring av demokratiske prinsipper det er tale om.

De som har vært opptatt av de nasjonale symbolenes svekkede betydning i vårt politiske landskap, kan nå føye Grunnloven til rekken av andre institusjoner som vi tradisjonelt har hegnet om, men som vi nå i større grad ser på med et skuldertrekk. Det blir etter hvert lite igjen å snakke om i talen for dagen.

Etter Eivind Smiths mening er «behovet for debatt om Grunnlovens rolle langt større enn behovet for debatt om detaljer i fremtidens konstitusjonelle ordning». Derfor er det ikke så lite av et intellektuelt overgrep å bruke hans resonnementer i en snever diskusjon om det rettslige grunnlaget for vår statsform. Jeg tillater meg likevel å belyse et par sider ved kongens stilling med utgangspunkt i artikkelen.

'5 i Grunnloven regulerer forholdet mellom domsmakt og monark: «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.»

Det er neppe noen som oppfatter det som en bombe at kongen ikke lenger er hellig. Begrepet «hellig» blir ofte feiltolket som en beskrivelse av noe guddommelig, men da ser man bort fra ordets opprinnelse, som har med ukrenkelighet å gjøre. At «kongens person er hellig» er altså ikke det samme som at vi har å gjøre med Kongedømme av Guds Nåde, slik det ofte blir fremstilt i hissige statsformsdebatter. At kongen ikke kan lastes eller anklages, blir derimot som oftest akseptert som en garanti mot at kongehuset som nasjonalt symbol ikke skal kunne komme i vanry eller bli kompromittert.

Likevel er det ikke symbolets vanære som er det opprinnelige utgangspunktet for paragrafen, men prinsippet om maktfordelingen mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Å forhindre straff av kongen kan regnes som en side ved vår rettsstatstradisjon i førparlamentaristisk tid. '5 i Grunnloven sikret statsmyndighetens kontinuitet selv om kongens råd skulle bli anklaget. Den lovgivende forsamling skulle ikke kunne avsette kongen uten å forandre Grunnloven. Sammen med '37: «De kongelige Prinser og Prinsesser skulle, for deres Personer, ikke svare for Andre end Kongen, eller hvem han, til Dommer over dem, forordner» kan det argumenteres for at Grunnloven i prinsippet gir rettslig immunitet for den kongelige familie (altså Mette-Marit inklusive, men ikke hennes sønn eller hennes kommende svoger, Ari Behn).

Dette er mer enn teori. '37 kom for eksempel til anvendelse i 1994 da kongen nektet for at prinsessen skulle kunne stevnes i en skilsmisserettssak i Storbritannia.

I 1989 oppstod en pussig episode da daværende kronprins ble tatt i en politikontroll etter å ha kjørt i 71 km/t i 60-sone på vei til et møte i LOOC i Lillehammer. Den gang unnlot politiet å ilegge bot da tjenestemennene så hvem de hadde stoppet. I denne saken reagerte Carl August Fleischer med å vise til at det bare er kongen selv som kan nekte straffeforfølgelse. Underforstått, om jeg tolker Fleischer rett, burde kong Olav ha fått oversendt saken til behandling. Kong Harald har for øvrig selv fortalt at han ville ha godtatt boten på flekken dersom den var blitt ilagt ham.

Et stortingsvedtak i februar 2000 om ratifikasjon av traktaten om en internasjonal straffedomstol, kaster imidlertid nytt lys over Grunnlovens kongelige immunitetsbestemmelse. Ifølge traktaten er Norge forpliktet til å støtte prinsippet om at selv ikke statssjefen kan unntas fra straffeforfølgelse etter krigsforbrytelser eller andre forbrytelser mot menneskeheten. Norge har med andre ord, uten å forandre Grunnloven, godtatt en opphevelse av kongens immunitet. Eivind Smiths drøftelse av omstendighetene rundt stortingsvedtaket er for øvrig sørgelig god lesning og sier mye om Grunnlovens stilling i vår statsforfatning.

Det er selvsagt høyst hypotetisk å anta at kongen skulle komme i en situasjon som tilsier utlevering til en internasjonal domstol. Men grunnlover skrives selvsagt ikke bare med tanke på dagsaktuelle hendelser og forhold. Dessuten kommer traktaten i et påfallende aktuelt lys i forbindelse med de nederlandske fredsstyrkenes opptreden under massakren i Srebrenica - også for de «snille» nasjonene i Europas nordvestlige hjørne som aldri har sett for seg at den nevnte traktaten skulle kunne brukes mot dem.

Når Stortinget først i prinsippet har begynt å rokke ved den kongelige immunitet når det gjelder krigsforbrytelser, burde dette kunne åpne for å drøfte '5 i et bredere perspektiv. Bør kongen og hans familie fortsatt kunne påberope seg immunitet for ethvert lovbrudd?

Det er selvsagt gode grunner for at kongen som symbol har en spesiell nasjonal verdi som bør beskyttes, men i takt med at symbolikken forvitrer slik den politiske kongemakten har gjort det for lengst, kan det oppstå behov for å tenke annerledes. Spørsmålet som henger i luften er hvorvidt det i dag snarere er behov for bestemmelser som understreker at kongefamilien også på det rettslige området «er som alle oss andre» enn for bestemmelser som forhindrer straffeforfølging den dag det skulle være behov for det.