Kongen og røkla

Kongen blander seg i det politiske, men pressen gjør ikke jobben sin.

POLITISK: Kong Harald torpederte egenhendig et enstemmig Stortings innstilling til ny kirkelov, skriver artikkelforfatteren. Statsminister Jens Stoltenberg overrekker redegjørelsen for rikets tilstand til kong Harald (t.h.) under den høytidelige åpningen av det 157. storting tirsdag. Dronning Sonja (t.v.). Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
POLITISK: Kong Harald torpederte egenhendig et enstemmig Stortings innstilling til ny kirkelov, skriver artikkelforfatteren. Statsminister Jens Stoltenberg overrekker redegjørelsen for rikets tilstand til kong Harald (t.h.) under den høytidelige åpningen av det 157. storting tirsdag. Dronning Sonja (t.v.). Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

I Dagbladet 8. oktober setter Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen seg fore å gi et prinsipielt forsvar for monarkiet. Heroisk på grensen til det overmodige forsøker de å komme det store flertall av pragmatiske monarkister til unnsetning ved å forsyne oss med prinsipielle argumenter for status quo.

Det skal de ha ros for! Det prinsipielle blir for ofte satt til side for det konkrete, og norske diskusjoner om monarki versus republikk har en tendens til å stanse ved selveste, ja, Kronargumentet: «Men hvis vi får republikk, hvem skulle liksom vært president da?»

For en nasjon som har gjort fredsmekling til en merkevare og investerer mye av sin politiske kapital, og også en del av sin finansielle, på å få plassert sine egne som ledere i alskens inter- og overnasjonale organisasjoner, bør det være et tankekors at de fleste nordmenn har problemer med å peke på noen som kan virke tilstrekkelig samlende på hjemmebane til å kunne bekle et rent seremonielt verv.

Så Isaksen og Andresens ambisjoner er prisverdige. Gjennomføringen står dessverre ikke i stil. Som de selv skriver, «det kan argumenteres for at monarkiet og demokratiet styrker hverandre.» Selvsagt. Det kan argumenteres for nær sagt alt. Men det gjør ikke all argumentasjon god. To sentrale premisser er nemlig høyst diskutable: at monarkiet har demokratisk legitimitet gjennom folkelig støtte; og at monarkens makt bare er formell (skribentene kaller den underlig nok «symbolsk») og så å si aldri utøves. Slikt kan de slippe unna med fordi pressen ikke fyller sitt samfunnsoppdrag som maktkritiker overfor kongehuset.

Her må også jeg bli konkret. Skribentene trekker fram utdelingen av krigskorset til Trond André Bolle, en episode som fikk kommentariatet til å overgå hverandre i å framstille statsministeren som nærmest uvirkelig smålig i møtet med en saktmodig konges stillferdige ønske om å være til stede. Med unntak av en forsiktig Marie Simonsen glimret de samme kommentatorene med sitt fravær tre år tidligere, da kong Harald egenhendig torpederte et enstemmig Stortings innstilling til ny kirkelov.

Kongen virket altså i høyeste grad politisk, på tvers av de folkevalgtes vilje. Pressens unnfallenhet gjør at Stoltenberg handling i medaljesaken framstår som hjerteløs og selvhevdende, snarere enn som et mulig, og i så fall høyst menneskelig, «takk for sist» i det som muligens er en pågående maktkamp mellom regjeringssjef og statsoverhode.

Mindre åpenbart kritikkverdig er kronprinsens engasjement for at hans hjertebarn Dignity Day, som snart står for døra, skal markeres i den norske skolen - selv om det ikke ville vært andre enn et kongehusmedlem forunt at en idé unnfanget av tre venner under Young Global Leaders, internasjonal politikks svar på gutteværelset, kunne innføres nærmest uten rådføring med dem det angikk. At fenomenene DD bringer på bane allerede er innbakt i en rekke av skolens fagplaner på samtlige nivåer er kanskje ikke vesentlig. Men at DD i en lang rekke tidspressede norske skoler har fortrengt FN-dagen, som følger ei uke seinere, burde ha moderert pressens unisone hyllest av et for øvrig prisverdig engasjement.

FN-dagens søkelys på internasjonal solidaritet, fordelingsproblematikk og strukturelle ulikheter er erstattet av subjektivt «føleri», som passer litt for godt inn i tidsåndens understrekning av at enhver er sin egen lykkes smed. Selv om handlingen ikke virker politisk ved første øyekast, kan den like fullt ha store politiske konsekvenser.

Med andre ord: for at Isaksens og Andresens ene premiss om kongehusets demokratisk legitimitet skal være gyldig, må pressen gjøre jobben sin og underkaste den andre premissen, monarkens formelle men ikke utøvende makt, et mer kritisk søkelys. Inntil dette skjer, forblir faktisk monarkiets påståtte demokratiske legitimitet i realiteten falsk bevissthet.

Følg oss på Twitter