DEN «EVIGE» NASJON: Prinsesse Astrid (f.v.), kong Haakon, kronprins Olav og prins Harald i 1955, under 50 årsjubileet for Unionsoppløsningen 1905. I vår historiefortelling knyttes nåtidens konger til vikingetiden ved å hoppe over mange hundre års historie, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dagbladet
DEN «EVIGE» NASJON: Prinsesse Astrid (f.v.), kong Haakon, kronprins Olav og prins Harald i 1955, under 50 årsjubileet for Unionsoppløsningen 1905. I vår historiefortelling knyttes nåtidens konger til vikingetiden ved å hoppe over mange hundre års historie, skriver kronikkforfatteren. Foto: DagbladetVis mer

Kongene som forsvant

NASJONALISME: I norsk historie hopper vi over konger gjennom 500 år, i Sverige er kongene diktet opp. Alt for å skape en evig, god og naturlig stat.

I MIN TID på skolebenken var det fortsatt gjengs å lære kongerekken. Jeg lurte alltid på det som i andre sammenhenger ble nevnt som de to vanligste kongenavnene — Christian og Fredrik — ikke var representert i kongerekken.

Vi lærte om vikingekongene fra Harald Hårfagre (omkring 880) og fremover til Margrethe overtok i 1388. Plutselig, i 1905, var Haakon den 7. der, så jeg lurte også på hvorfor det var et halvt tusen år langt hull i midten som vi ikke lærte om.

SVARET KOM FREM ved å legge sammen spørsmålene. Hullet var der fordi den unge, usikre norske staten jeg vokste opp i ikke kunne holde ut tanken på sin egen ungdom. I stedet fortalte staten vergeløse små barn om en fjern fortid som så plutselig vendte tilbake i 1905 (hovedgaten i byen min med kongenavn var heller ikke med i den kongerekken jeg lærte, og hva med Kong Oscar-sardiner — hvilken konge var det?).

Henrik Wergelands alt annet en vitenskapelige historiesyn — at norsk historie besto av en fjern fortid og en nåtid som var bundet sammen av en «uekte lodning» — «dansketiden», «firehundreårsnatten» — var blitt statspolitikk.

SETT FRA 2011 er dette meget pinlig for den norske stat. Men det gjør kanskje ikke noe, for det er verre i Sverige. Her er navnerekken riktignok ubrudt, men det er noe veldig rart med nummereringen. Det er rett og noen Karler for mange. La meg begynne med forvirringen og fortsette med oppklaringen.

DEN FØRSTE SVENSKEKONGEN jeg støtte på, var Karl 12. Han er en betydelighet i europeisk historie. Nordmenn er spesielt glad i å minne om hvordan han ble skutt og drept av sine norske motstandere den 30. november 1718. I Sverige, hvor det er en tradisjon for hjemmeavlet kongemord, er folk spesielt glad i å spekulere om hvorvidt han ble skutt av en i sine egne rekker, antageligvis en tronrivals medhjelper.

Tyrkere husker ham som en fargerik gjest (han ble i Tyrkia i så mange år at han bare var kjent som «møbelet» ved hoffet), russere som en verdig fiende.

NOEN VET KANSKJE at det hadde funnes to svenske konger kalt Karl før den tid. Karl 9. regjerte fra 1604 til 1611. De to Karlene forut for ham er kjent som Karl Sverkersson (1161—1168) og Karl Knutsson Bonde. Sistnevnte regjerte med visse opphold mellom 1448 og 1470 og refererte til seg selv som Karl 2. av Sverige og Karl 1. av Norge.

Forvirret? Bra, for dette er forvirrende. Karl 2. døde i 1470. I 1604, da det atter fantes en konge kalt Karl, refererte han til seg selv ikke som Karl 3., men som Karl 9. En eller annen gang i løpet av disse drøyt hundre årene mellom 1470 og 1604 er seks konger — Karl 3., 4., 5., 6., 7. og 8., på mystisk vis kommet til. De oppstår ut av den tynne luft, men blir med tiden en del av det de fleste tar for gitt.

For å sitere en gammel ABBA-stjerne, svenske Anni-Frid Lyngstad (1982): «I know there's something going on».

VI KAN PEKE UT med en viss nøyaktighet når den situasjonen som gjorde den nåværende svenske kongelige arvefortellingen mulig, dukket opp.

Da reformasjonen traff Nord-Europa, ble tidene dårlige for erkebiskoper. Den svenske erkebiskopen og adelsmannen Johannes Magnus kom seg til Roma og gav seg til å skrive. I 1554, etter hans død, så hans bror Olaus til at Johannes' bok «Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus» ble trykket.

I boken kommer Johannes med en slektshistorie om de svenske Vasa-kongene som strekker seg tilbake til kjempen Magog. I Det gamle testamente fremstår Magog som et folk og Gog blant annet som deres konge, mens de i Det nye testamente er et tegn for Guds fiender. Johannes' bruk av den suspekte Gog som forfader, speiler hans generelle problemer med å forsvare «det nordiske» i en latinsk verden der barbarer i nord, som Teoderik og også ham selv, tradisjonelt hadde invadert Roma og dets omland.

Nummereringssystemet Johannes legger til grunn, har vært med oss frem til i dag. Det har også de ekstra Karlene, som Johannes simpelthen stappet inn.

JOHANNES' HISTORIE om de svenske kongene og den svenske statens historie var en av flere fortellinger, men den vant dragkampen om å bli autoritativ. Mange generasjoner svenske historikere har vært virksomme siden, men statens forteller fortsatt sin historie blant annet ved hjelp av Johannes' kongerekke.

Én av grunnene til at Johannes' historie gikk hjem, var at den passet bra med hva samtiden ventet. Det sentrale aspektet ved Johannes' arvefortelling var at de svenske kongene hadde fravristet onde kjemper sitt land. Utenomjordiske skapninger som trollkvinner og kjemper var velintegrert i den livsverden som Johannes skrev i.

DE SEKS KARLENE som Johannes trekker opp av hatten er der for å understreke kontinuiteten mellom de tidlige kongene som frakjempet kjempene Sverige på den ene siden, og samtidens konger på den annen. Da Johannes skrev, satt det et dynasti på tronen som bare hadde vært der i en generasjon. Behovet for kontinuitet bakover var derfor presserende. Der det norske skolevesenet bare bestemte seg for å glemme et halvt tusen års historie for å kunne postulere kontinuitet, var Johannes' løsning på kontinuitetsproblemet å fylle på med konger som han selv drømte opp.

Begge deler skjer altså for at staten skal fremstå som mest mulig enhetlig, alt for å få til en flytende historie om staten som noe gitt, noe som på et eller annet vis er hevet over det timelige.

Staten bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.

MEN HVORFOR DET? Jo, for å få innbyggerne til å ta staten for gitt, og endatil identifisere seg med den. Da får statens ledere enklere dager. Det de gjør, fremstår som naturlig. Staten er der fra evighet, til evighet. Et slikt himmelstormende prosjekt ikke bare innbyr til, men er avhengig av er alle mulige skifter, krumspring, blindveier og tilfeldigheter som fortiden er full av skjæres bort, slik at historien kan kokes ned til et helt enkelt destillat; en kongerekke.

Historier eksisterer ikke på samme måte som fjell, fjorder, minnesmerker og meierisentraler. Historiske fakta må bli skapt. Fakta må lenkes sammen til historier. Dette betyr at det er noe tilfeldig ved historier. Det betyr også at retorikk — tilgjengelige genre, stilgrep og andre elementer som kan låne troverdighet og tyngde — er uunngåelige for historisk fortelling. Endelig betyr det at det alltid finnes mer enn én historie å fortelle. Statens historier om seg selv er intet unntak.

Når jeg ser på skolebøkene til mine barn, finner jeg igjen mange av de samme usammenhengende historiene som preget mine egne lærebøker.

BEHOVET FOR Å fortelle andre historier, om hvordan konger og kjemper blir funnet opp og skåret bort, synes aldri å ta slutt.

Iver B. Neumann er denne uken aktuell med boken «Tilbake til Durkheim: Staten og antropologien».