UTSLITT: Kong Juan Carlos og prinsen av Asturias, Felipe, under en militær seremoni i San Lorenzo de El Escorial, utenfor Madrid, nylig. Juan Carlos overlater sitt embete til sønnen. Foto: AP / Scanpix / Daniel Ochoa de Olza
UTSLITT: Kong Juan Carlos og prinsen av Asturias, Felipe, under en militær seremoni i San Lorenzo de El Escorial, utenfor Madrid, nylig. Juan Carlos overlater sitt embete til sønnen. Foto: AP / Scanpix / Daniel Ochoa de OlzaVis mer

Kongens avgang

Juan Carlos I har gjort spanjolene tre store tjenester som konge, og den siste av dem er hans overraskende avgang, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

De mer enn 38 år som Juan Carlos har tjent landet som statsoverhode har vært de uten tvil beste i Spanias nyere historie. Idet han abdiserer står landet ved et historisk veiskille. Samholdet er truet av ønsker om utmelding i Catalonia og Baskerland, folkets tillit til sine politiske ledere har fordampet, det samme har rammet kongehuset, økonomisk krise har ført til sosial krise med skrikende arbeidsledighet og folk som kastes ut fra sine hjem, boligbobla, som sprakk, ledet til en omseggripende korrupsjon i eliten, med forgreininger til kongefamilien, framtidshåpet er en svunnen drøm og Spania seiler uten retning.

Men det landet som Juan Carlos overtok som konge 22. november 1975 er ikke til å kjenne igjen. Aldri har spanjolene kunne nyte større friheter og høyere velstand enn i dag.

Juan Carlos var utpekt som tronfølger av generalísimo Francisco Franco og overtok ved diktatorens død som enevoldskonge uten annen legitimitet enn dette. Han var en fange av de institusjonene som Franco hadde satt opp for å videreføre diktaturet. Men et diktatur kan ikke institusjonaliseres.

Kongens rådgivere, med Torcuato Fernández Miranda i spissen, overbeviste ham om at lite kunne endres mot institusjonenes vilje, men de kunne reformeres, regimet kunne endres «innenfra». Dette ble Overgangen, regime-endring uten brudd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Baskiske ETA hadde i 1973 drept admiral Luis Carrero Blanco, som var påtenkt som «politisk barnevakt» for kongen, og Franco utnevnte den urokkelige Carlos Arias Navarro til ny statsminister. Da Juan Carlos overtok viste han makt gjennom et snedig knep hvor han «bekreftet» Arias som statsminister og derigjennom tvang de andre statsrådene til å gå av. Arias måtte ta med noen av kongens folk på sitt nye lag. Snart brant kreftene opp for Arias, utmattet av galopperende prisstigning og sosial uro og ute av stand til å styre sine statsråder.

Sommeren 1976 utnevnte kongen fullstendig overraskende den ganske ukjente Adolfo Súarez til statsminister. På utrolig kort tid fikk han gjennom en reform som gjorde politiske partier lovlige, fikk loven vedtatt i folkeavstemning i desember 1976 og vant det første frie valget på 41 år i 1977. I ly av påskeferien hadde han legalisert Spanias Kommunistiske Parti (PCE), og bare kongen klarte å roe ned rasende offiserer.

Dette var kongens første store tjeneste til folket.

Men demokratiet var truet, klemt mellom de væpnede angrepene fra ETA på den ene sida og ultra-høyre og opprørste offiserer på den andre. Kongen måtte som øverstkommanderende hele tida roe ned sine offiserer.

Da Suárez skulle gå av kom det militære kupp-forsøket 23. februar 1981, hvor landets regjering og de folkevalgte satt som gisler i Las Cortes. Modige Suárez satt rolig på sin stol og nektet å gå i skjul, mens hans forsvarsminister, general Manuel Gutiérrez Mellado, ga kupp-makerne militær ordre om å overgi seg og gikk i nevekamp med dem så Suárez måtte forsvare ham. Imens hadde kongen utnevnt viseministrene til fungerende regjering. Den kvelden talte han som øverstkommanderende til folket i fjernsyn og ga kupp-makerne ordre om å overgi seg.

Gamle rykter om at Juan Carlos skulle stå i ledtog med kupp-makerne er nylig spredd igjen, men de er uten fnugg av historiske bevis. Den natta reddet kongen folkestyret. Og han ga sin unge sønn, Felipe, ordre om å være ved hans side for å «lære å være konge». Seinere har Juan Carlos sagt seg lei av å være politisk brannkonstabel for demokratiet når de politiske lederne svikter.

Med et valgskred for Sosialistpartiet (PSOE) i 1982 overtok Felipe González i Moncloa-palasset. Regjeringsskiftet har styrket demokratiet, sa Juan Carlos, i sitt budskap til nyttår. Han var også venstresidas konge.

Nå yter han sin tredje store tjeneste for spanjolene ved å abdisere til fordel for prinsen av Asturias, som skal bli kong Felipe VI. Juan Carlos gjeninnførte demokratiet etter det mørke diktaturet og han reddet det. Nå er det opp til Felipe å redde monarkiet.

I gatene i spanske byer krever nå mange, særlig unge, å gjeninnføre republikken, historisk den tredje i rekka. Dette er mulig takket være Juan Carlos, som modig bidro til deres frihet. Men dagens unge har ikke opplevd Spania som en paria i verden. Nå er de frie til å velge mellom monarki og republikk.

Kongens avgang kan også være en tjeneste for andre kongedømmer, i kjølvannet av abdikasjonene i Nederland og Belgia. Hvis man først har monarki i vår tid, bør vel dronninger og konger også ha rett til alderstrygd.