TILBAKEBLIKKET: I Gaute Heivolls nye roman foregår handlingen over noen måneder i 1775. Ei jente har den nå utryddede radesyken, og faren følger henne på en reise til Danmark for å bli behandlet.


Foto: Lars EIvind Bones/Dagbladet
TILBAKEBLIKKET: I Gaute Heivolls nye roman foregår handlingen over noen måneder i 1775. Ei jente har den nå utryddede radesyken, og faren følger henne på en reise til Danmark for å bli behandlet. Foto: Lars EIvind Bones/DagbladetVis mer

«Kongens hjerte»

Les utdrag fra Gaute Heivolls nye bok.

Les intervju med Gaute Heivoll her.

Deegen sugde den sølvglinsende væsken uendelig langsomt opp i tinnsprøyten, brettet opp skjorteermene og gjorde seg klar. De andre pasientene stirret på dem, gutten hadde reist seg i senga, kvinnen sto inne i halvskyggen med barnet i armene, og han kunne kjenne hva de alle tenkte. Jenta ynket seg da det ble dryppet i sårene, men hun gråt ikke. Kvikksølvet perlet seg og skled ned i sårsprekkene og forsvant. Flere dråper fulgte, og til sist var sprøyta tom. Han satt som før, med det ene beinet vridd så senene rundt kneet ble strukket og det prikket ubehagelig nedover leggen. Han bøyde seg framover og hvisket forvirret i øret hennes, men han visste ikke om hun hørte, og ikke hva han sa, han rykket til av den lammende stanken, han ble kvalm, det vellet opp i ham og han brakk seg flere ganger, men han kastet ikke opp. Jenta merket ikke noe, hun var langt borte, og han var svart og tilklint innvendig, det suste for ørene, og han tygget og tygget på sin egen tunge.

Deegen fylte sprøyta tre ganger før han var ferdig og sårene hadde slukt de hellige dråpene. Det var blitt helt mørkt utenfor, men alle lamper var tent. Deegen hjalp ham med å legge henne varsomt i sengehalmen, og de ble stående ved siden av hverandre og se på henne.
Hun er over det verste, sa Deegen.
Det kom tilbake, sa han. Selv om jeg var her, kom det tilbake.
Det var ingenting du kunne gjøre, sa Deegen.
Hun må ikke dø.
Hun dør ikke.
Lov meg det.
Deegen svarte ikke.
Hun må ikke dø.
Deegen tok legeskrinet og ville gå.
Går du?
Hun klarer seg nå, sa Deegen.
Hva skal jeg gjøre?
Ingenting, svarte han. Han sto med skrinet og ventet.
Jeg har ikke stjålet noe.
Nei, sa Deegen.
Si det til dem. Jeg har ikke stjålet noe.
Deegen svarte ikke. Han nikket så vidt.
La henne sove, nå. Hun trenger å sove.

Han satt på sengekanten og torde ikke legge seg under teppene i frykt for å vekke henne. Det var så mørkt at han ikke kunne se sine egne hender, bare kjenne stanken fra dem. Det blåste friskt utenfor og sjøen skummet uhyggelig. Han famlet i lommene, fant skipsnaglen og ble sittende med den i høyre hånd. Han knyttet neven og kjente den oppflisede spissen der håndflaten var mykest. To, tre ganger strammet han neven hardt, deretter ble han sittende urørlig, og torde ikke åpne hånda. Det dunket lett som om han knuget rundt et dyrehjerte. Han forsøkte å tenke igjennom situasjonen, men det sto ei dirrende pil av skam inn i kjøttet mellom tommelen og pekefingeren. Til slutt la han seg på golvet like under skipsgluggen, med et av de tilgrisete teppene over seg, og slik sovnet han, fullstendig tom for alt.

Da han våknet, var dagslyset kommet, han var våt over ryggen av sjøspruten, og han hørte måkeskrik og noe som lignet hammerslag like utenfor skipssiden. Hånda var øm og det strakk vondt i senene da han rettet ut fingrene. Han reiste seg og studerte såret i dagslyset. Blodet hadde rent og størknet mens han sov, og alle fingrene bortsett fra tommelen klistret seg til hverandre. Såret virket ikke avskrekkende. Han kikket ut av skipsgluggen, men det var bare hav og bølgende rygger så langt han kunne se. Han så ingen fugler, men han hørte skrikene i lufta, og det gikk flere sekunder før han skjønte at de kom fra trinsene, og at seilene ble revet. Jenta lå fullstendig stille under teppet med halvåpen munn. Litt spytt hadde størknet i munnviken, sprukket opp og drysset ned på forbindingen. Hun var hvit. Helt stille. Han satt på sengekanten med en klut gjennomtrukket av spytt og stirret som hypnotisert på brystet hennes, som hevet og senket seg.

Kvelden kom og vinden økte på. Enda en gang måtte vannbøtta i taket hektes ned, og flere av lampene ble slokket før tida i tilfelle de skulle falle og knuses. Alle satt eller lå i halvmørket og lyttet til vinden og bølgene utenfor. Spedbarnet gråt, og han så bort på moren som forsøkte å få det til å ta brystet. Hun hadde fått bandasje rundt halsen, og det ene øret var dekket av doble forbindinger som han ikke hadde sett før. Hun stirret apatisk på barnet og brystet som hang slapt under kittelen. Han hørte løsrevne brokker av en samtale et sted lenger borte i mørket, som om det var først nå man våget å snakke sammen. Ei krapp bølge traff skroget med et slag som fikk lampene til å klirre, dospannet veltet sammen med vannpøsen, og da smøg han seg under teppene og la seg hos jenta. Flere bølger slo i tur og orden hardt inn mot skroget, og han holdt pusten og ventet på at sjøvannet når som helst skulle fosse inn. Skipet rullet over på styrbord side, han holdt seg fast mens det knakk og smalt faretruende både over og under dem. Da han så på jenta, lå hun med åpne øyne. Han ville si noe, men sjølarmen gjorde det umulig, og han ville ikke rope til henne. Hun så på ham og han så på henne, men han la hånda på skulderen hennes og holdt henne fast mens det dunket ubehagelig i håndflaten. Skipet rullet i voldsom fart over på motsatt side, og han forsøkte å gjøre seg tung så de ikke skulle kullseile. De traff ei ny bølge, hodet hans ble slengt bakover og traff eiketømmeret så hardt at det danset lysprikker for øynene hans. En av skipsguttene kom vaklende ned og så til dem med ei uklar lampe i hånda, han satte dospannet på plass og la steinen oppi, før han lukket døra med et smell og forsvant, og de ble overlatt til seg selv. Han hørte et vræl et sted i larmen, noen skrek, og han gjenkjente stemmen. Bruset fra bølgene sto i ørene. Bråttsjøer ble knust mot skipssiden, og han hørte vanndrysset bare noen tommer fra dem. Han ventet i den uhyggelige stillheten mens ei ny bølge vokste et sted i mørket. Gutten med trebeinet måtte ha reist seg og på en eller annen måte kommet seg bort til døra. Nå sto han der og skrek og slo vilt mot treverket. Det var umulig å høre ham. Ei ny bølge slo gutten over ende, han tumlet om kull på golvet og ble liggende sammenkrøllet som i skam, han ropte ikke mer, men ropene hans kretset ennå i rommet.

Det var natt, men umulig å sove. Selv om skoddene var for, slo sjøen inn av skipsgluggene. Rommet stinket av oppkast og avføring. Fra tid til annen kom de inn i roligere dønninger, og da kunne han høre sjøvannet skvalpe fram og tilbake over golvet. Skipet ristet og skalv, han lukket øynene, åpnet dem, men mørket var det samme, og lampene klirret som om de var besatt av onde makter.