VIL HA DEBATT: Brevskriveren, som skriver under pseudonymet «En lakei», kritiserer unødig hemmelighold ved Det kongelige hoff. Her er kong Harald og dronning Sonja fotografert i anledning kongeparets 80-årsdager. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
VIL HA DEBATT: Brevskriveren, som skriver under pseudonymet «En lakei», kritiserer unødig hemmelighold ved Det kongelige hoff. Her er kong Harald og dronning Sonja fotografert i anledning kongeparets 80-årsdager. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Kongens lydige lakeier

Et leserbrev fra en person med tilknytning til hoffet.

Meninger

Som alle tidligere og nåværende ansatte i Hoffet, kunne jeg brukt denne anledningen til å servere deg historier fra det innerste indre av kongefamiliens privatliv. Det skjer ikke. Jeg er underlagt livslang taushetsplikt til kongen og er lojal til den. Så selv om jeg skriver om hans Hoff, og ikke ham, tvinges jeg likevel til å ytre meg anonymt.

Jeg kunne fortalt deg at alt Dagbladet har avdekket gjennom 2016, om Hoffets mildest talt bemerkelsesverdige økonomiforvaltning, bare er toppen av isfjellene. Eller jeg kunne ha avkreftet det hele, og påstått med innsynets tyngde at de kongelige simpelthen ikke får vite alt de trenger å vite, og pekt på deres administrasjon; Hoffet.

«Dermed stengte Hoffet sine dører. Siden har det gått med noen milliarder.»

Jeg kunne fortalt deg at det indre livet i Hoffet overgår Downton Abbey og House of Cards. Eller jeg kunne delt romantiske idyller med deg. Men jeg gjør altså ikke det. Jeg kan ikke.

Hoffet dikteres av en alt ellers for arbeidslivet i Norge unik, livslang taushetserklæring. Erklæringen finnes der for å skjerme kongefamilien for lumske påfunn fra oss som lever og har levd tett på de kongelige. Vi har sett og hørt mye og vi vet at mange vil mene at en varsler i Hoffet er å likne med en landsforræder.

Derfor skriver jeg ikke at Dagbladet skyter på pianistene, eller for den saks skyld det motsatte.

Det er dette som er kjernen i Dagbladets sak: Varslere som finnes, men verken kan eller tør gå i dybden. Og at åpenbart altfor mye forblir unødvendig skjult.

Dette handler minst av alt om Dagbladet liker eller ikke liker monarkier, eller om en presidentstyrt republikk blir dyrere eller billigere.

«Summen er intriger og maktspill, og ikke minst; kreative økonomiske løsninger (...)»

Det handler simpelthen om at du ikke får vite hva som er sant.

Derfor kan jeg, som mine kollegaer i Hoffet «lekke» hva vi vil, fordi ingen vil motsi eller bekrefte lekkasjene. Derfor påstår jeg intet. Jeg bare spør: Har hoffet malt de kongelige inn i Taushetens hjørne? Må vi tilbake til slutten av 1990-tallet da Slottet gjennomgikk omfattende rehabilitering for å finne en forklaring?

Kong Olav (1903-1991), som holdt igjen på alle bevilgningssøknader til Stortinget foruten det ytterst nødvendigste, og visstnok dekket underskudd og overskridelser med eget sjekkhefte, overlot et svært forfallent Slott og et egenrådig hoff til sin sønn kong Harald. Vår nåværende Dronning tydeliggjorde problemene og skal ha æren for at forfallet ikke endte i ruin.

En generalplan for rehabilitering kom på plass i 1993, bevilgningene fulgte og Statsbygg fikk ansvaret for den etter hvert svært omfattende rehabiliteringen av Slottet. Bygningen er nemlig i Statens eie. Kongen bare låner huset øverst på Slottsbakken. Derfor Statsbygg.

Statsbygg var og er omfattet av offentlighetsloven. Den daværende Slottsforvaltingen var en departemental, etatsliknende konstruksjon underlagt omtrent samme åpenhetsprinsipp.

Dermed fikk avisene seint på 1990-tallet snusen i at de kongeliges private gemakker, altså privatleiligheten i tredje etasje som kongen og dronningen skulle flytte til fra kronprinsresidensen Skaugum, fyltes av svært ekstravagante valg. VG skrev om «tempererte garderobeskap i millionklassen» og det kom mer til. Mye mer. Marmor og gull. Det ble mye mediestøy, det meste rettvist og selvfølgelig svært plagsomt for de kongelige.

«Interne budsjettkamper mellom hoffets avdelinger og seksjoner kan neppe kalles verdige.»

I 2001 fulgte de kongelige sine innleide og egne tjenestemenns anbefaling om å omorganisere sin administrasjon. I 2002 ble den tidligere offentlig åpne Slottsforvaltingen fra 1848 lagt ned og erstattet av «Det kongelige hoff». Styringsretten for videre rehabilitering av Slottets interiører, og seinere Kongsgården og Oscarshall ble overdratt Hoffet og de Kongelige med riksantikvaren som rådgiver. Styret for det hele ble de kongelige selv, altså brukerne, og deler av det øverste hoff, altså ressursforvalterne.

Daværende stortingspresident og seinere riksrevisor Jørgen Kosmo anbefalte at Hoffet skulle organiseres som en utenforstatlig forvaltningsenhet og unntas offentlighet. Stortinget sa ja. Dermed stengte Hoffet sine dører. Siden har det gått med noen milliarder. Slik Dagbladet har påvist, har ikke alt vært like stuerent.

Alle ansatte i den opprinnelige Slottsforvaltningen; ledere, økonomer, lakeier, gartnere, kokker, vaktmestre og så videre, ble overført Hoffet i 2002. Der de kongelige mistet tilgang til tjenesteytere som også utførte oppgaver på deres private eiendommer, ble det laget særskilte underhåndsavtaler man ikke snakket så mye om.

Med overføringen fulgte alle lønnsmidlene til Hoffet, men atskilt fra de kongeliges apanasje (altså husholdningspenger til private aktiviteter og eiendommer) i det som heter Civillisten. Derfor har redaktør Hegnar i Finansavisen, som i årevis har påstått at det norske Kongehuset er verdens dyreste, helt rett. Men derfor tar han også helt feil.

Det norske hoff er organisert annerledes enn de andre som skiller tydelig mellom hva som er kongelig privat og hva som er kongelig offisielt. Husholdningspengene har offentligheten ingenting med, men offisielle «kongepenger» og de kongeliges eiendeler er åpent og kjent. Den nederlandske kongen leier sitt slott om arrangementene han holder ikke er offisielle. Det engelske kongehuset holder seg med sine egne lakeier, påkledere og kokker. Statens eiendeler; bygninger, møbler, kunst, parker og slikt steller Staten med. Slik er det også i Sverige og Danmark, men altså ikke i Norge.

«De feiret sine egne mer eller mindre runde jubileer med snitter, canapéer, champagne og fortjenestemedaljer i slottets lille festsal (...)»

Etter 2010 gjennomgikk Hoffet et organisasjonsmessig moderniseringsprosjekt med kronprinsen i førersetet. Kongen omtaler prosjektet i sin tale til stortingsrepresentantene i 2012. Den underliggende hensikten var å strømlinjeforme Hoffets organisasjon mot et uunngåelig, framtidig regentskifte. Kong Harald fikk i sin tid kongejobben og Hoffet «i fanget» av sin far Olav. Det ble en smertelig erfaring han ikke ønsker skal bli sønnen til del.

Omleggingen var påtrengende nødvendig. Heftige og økende personalutgifter hindret utvikling og investering, mens årlige bevilgninger nærmet seg politiske smertegrenser, altså en ikke ukjent problemstilling for bedrifter med offentlig, bevilgningsdrevet økonomi.

Mange i Hoffet satt i perioder med ganske mye for lite å gjøre. Interne budsjettkamper mellom hoffets avdelinger og seksjoner kan neppe kalles verdige. Ledelsen spiste sine lunsjer alene på sine respektive kontorer, servert på sølvfat av kongens lakeier. De feiret sine egne mer eller mindre runde jubileer med snitter, canapéer, champagne og fortjenestemedaljer i slottets lille festsal, og forventet festkledd deltakelse fra sine underordnete.

Alt dette til sammen skaper selvfølgelig anspente arbeidsmiljøer. Kronprinsens omorganiseringsprosjekt var derfor betimelig, men innebar også at staben i tillegg til å kjempe om sine budsjettposter, posisjonerte seg for å beholde sine stillinger under den kommende regenten, og ikke minst sine samfunnsposisjoner.

Billedlig sagt; om jobben din er å vaske toaletter på Slottet, så er fortellingen din at du jobber på Slottet. Mer kan du ikke si fordi du har underskrevet en livslang taushetserklæring. Slik skinner du litt i de kongeliges lys. Vasker du toaletter på en bensinstasjon, er fortellingen en ganske annen. Mange forspiser seg på kameler for å beholde sine posisjoner på slottet.

Summen er intriger og maktspill, og ikke minst; kreative økonomiske løsninger på private ønsker og behov fra de kongelige. Får du det til, skinner du litt til.

Dagbladet var altså aldri på jordet i saken om kreativ økonomiforvalting, men kom ikke helt til bunns i saken. Årsaken er manglende innsyn og lydige lakeier som holder kjeft resten av livet. Resultatet er mistenksomhet i offentligheten og usikkerhet internt. Derfor er det betimelig at Stortinget har grepet fatt i saken etter journalistenes avsløringer.

Voksende byråkratier tenderer til å skjerme seg selv, så også med Hoffet. De kongelige omfattes nå av alt flere kommunikasjonsrådgivere, taleskrivere og markedsmessige tilretteleggere, roller som mer kjennes fra kommersiell merkevarebygging, kommunikasjons- og medierådgiveri, eller for den saks skyld politikere og etater.

«La det være klart: Kongen er ingen vare. Kongen er Konge. Han trenger ikke reklame.»

De kongelige skjermes sterkt for et uvanlig mediepress og er samtidig underlagt rigide sikkerhetsrutiner. I sum likner det hele like meget et bur.

De siste åra har Hoffet åpnet nøye utvalgte dører inn i virksomheten. «Åpent Slott» og Hoffets bloggliknende hjemmeside med Facebook-lenking, NRKs «Året med Kongefamilien» og stadig hyppigere jubileumsarrangementer er eksempler som på samme tid danner et inntrykk av åpenhet og forsterker merkevaren.

Hoffet har i tillegg stykket kultur- og samfunnslivet opp i felt og tillagt disse den enkelte kongeliges særskilte oppmerksomhet: Kronprinsessen og litteratur. Kronprinsen og unge gründere. Dronningen og innvandrerkvinner. Kongen og barn. Slik styrkes selvfølgelig båndene til folket, men samtidig forsterkes faren for at relasjonen mellom kongehuset og folket blir en kynisk konstruksjon.

La det være klart: Kongen er ingen vare. Kongen er Konge. Han trenger ikke reklame.

Om jeg nå avslutter med å skrive at alt dette er oppspinn, tror du meg da? Eller om Hoffet svarer at varslere ikke finnes der fordi det ikke er noe å varsle om, tror du på det? Forholdet mellom kongehuset, hoffet og folket er bygget på tillit som Dagbladet har slått en kile i. Det er ikke journalistenes skyld om det sprekker.

Hvis det er riktig at det ikke finnes skjeletter i skapet, kan man like gjerne lukke opp døra.