Kongens pudler danser og konspirerer

Velopplagt kjendisbagatell.

BOK: Kombinasjonen anonym forfatter og fiksjon om reelle norske kjendiser, klinger ikke godt. Å utnytte berømte navn er en billig skrivestrategi. Men «Kongepudler» er en gledelig overraskelse, en satire som er norske kjendiser verdig. Noen litterær begivenhet er den langt fra, men denne kvikke bagatellen er velinformert, effektivt fortalt og treffsikker i sin harselas. Den drives av Trond Giskes grenseløse maktambisjoner og den løse kanonen Ari Behns uberegnelighet. I nær framtid får de informasjon som tyder på at Stoltenberg vil kvitte seg med Giske som kulturminister. Med Machiavelli i baklomma klekker den intrigante duoen, godt assistert av tidstypiske pr-rådgivere, ut en plan om å sverte statsminister Jens Stoltenberg ved å plante at han er spillegal. Deretter regisserer Ari avsløringen av at Jonas Gahr Støre er sveitsisk spion.

Referanser

Etter hvert kommer det imidlertid fram at landskapet er mer komplisert. Bak enhver troløs tjener finnes en annen maktkåt politiker som viser seg å være renkespillets egentlige hjerne.Den anonyme forfatteren må ha vært en oppmerksom mediekonsument i lang tid og samtidig ha jobbet meget tett opp mot utgivelse, for vedkommende har ikke bare inkludert oppsiktsvekkende mange referanser til utallige små og store norske mediesaker og kjendiser, men også inkorporert imponerende mange aktuelle detaljer i teksten. Den politiske satiren har likhetstrekk med Torgrim Eggens roman «Trynefaktoren», mediesatiren med Are Kalvøs «Men fjernkontrollen min får du aldri» generelt og den fabelaktige «T-skjorteministeren» spesielt. I «Kongepudler» får både kjente reklame- og mediefolk og landets mest omtalte næringslivstopper gjennomgå på underholdende vis. Men først og fremst er det politikerne generelt, og Trond Giske spesielt, som blir pisket.

Favoritter

Blant mine favoritter er Gerd-Liv Vallas kodede sykkelprat, Carl I. Hagen-dokumentaren «Fleskeberget» og Kåre Conradis hang til stadig å framføre «Her blir det liv». Forfatteren har sans både for den talende detalj og for de ulike karakterenes særegne språk. Fantasien er det heller ikke noe å utsette på: At Siv Jensen skulle finne på å gifte seg med en kurdisk flyktning, eller at Trond Giske skulle ende som forsmådd vaktmester på rockemuseet i Trondheim, er det liten grunn til å tro at vil skje noe annet sted enn i fiksjonen. At flere navn er feilstavet - Skouen er blitt Skauen, Rød-Larsen Røed-Larsen - er imidlertid pinlig for ei bok som i så stor grad lener seg på lys levende kjendiser.