Foto: Anniken C. Mohr/Dagbladet
Foto: Anniken C. Mohr/DagbladetVis mer

Kongo blir for langt unna på ei countryplate

Tove Bøygard er best når hun synger om de nære ting.

||| ALBUM: Tove Bøygard har gitt ut to album som den ene halvdelen av søskenduoen Bøygard, først på engelsk og så på dialekt.

På solodebuten tar hun utgangspunkt i grenda Skrindo i Hallingdal og ender gatelangs i Oslo, der hun har jobba med stoffmisbrukere og prostituerte i 18 år.

Men hun bryr seg også om flyktninger, som Abu og Fawzia fra Vest-Jerusalem og Oba fra Kongo.

Tove Bøygard vil ikke gi opp håpet om at det er mulig å gjøre en forskjell med musikk.

Det blir fort både overtydelig, pretensiøst og svært mange viktige ord. Hun har nok helt rett når hun synger: «Det er langt frå Skrindo te Kongo!».

Gatenære «Nederst ved bordet» er unntaket som bekrefter regelen om at debattinnlegg eller asylpolitikk ikke nødvendigvis gjør seg bra på plate. Men disse sangene er heldigvis i mindretall.

Musikken holder seg innenfor det utvidete visebegrepet, hvori opptatt rock (minst vellykket) og country (der hun føles mest på hjemmebane).

Best, også når det kommer til arrangementene, er hun når det handler om nære ting — som i «Joni» (som selvfølgelig heter Mitchell til etternavn), den søte kjærlighetssangen «I slutten av mai» og «White Rose Bar» om rotløshet og eventyrlyst — der Geir Sundstøl får fargelegge med sin pedalsteel eller mandolin.

Kongo blir for langt unna på ei countryplate