AFRIKA: I en kronikk 12. mars pekte jeg på at utviklingen i Kongo etter de demokratiske valgene i vinter er lovende, og den nye regjeringen spennende, men at landet - historisk preget av utenlandske gruveinteressers utbytting, regional maktkamp og indre maktmisbruk og vold - står overfor utfordringer. Jeg antydet at regjeringen vil trenge bistand til å omforhandle kontraktene med utenlandske gruveinteresser og til å sikre politisk stabilitet. Kongolesere flest vil åpenbart forsvare demokratiet og vil ha betydelig tålmodighet med det nye styret. Men svake statsfinanser, elendig infrastruktur og maktglade regionale og lokale politikere kan by på problemer. EU, FN og andre utenlandske aktører som alt er engasjert i Kongo, kan fortsatt trengs. Og siden Norge i sin tid engasjerte seg sterkt i den første FN-styrken (1960-64) men i dag totalt har glemt Kongo, spør jeg om et nytt norsk engasjement kan være på sin plass.

INGRID SAMSET får i en kronikk 30. mars dette til å bety at jeg bidrar til en holdning overfor Afrika preget av uvitenhet, fordommer og derfor til mytedannelse: Afrika kan ikke klare seg uten oss. Hun gjentar framstillingen i en replikk til meg 12. april ved å henge seg opp i en tilfeldig valgt tittel på min replikk 3. april. Det er åpenbart så mye om å gjøre for henne å tegne sitt skjema i svart/hvitt og klistre meg til det at reservasjoner utelates. Derfor må det åpenbart være uvesentlig for henne at jeg har skrevet mye og kritisk om vårt forhold til Afrika og andre land i den såkalte tredje verden helt siden 1960-tallet.