Oslo, 20070910. Kommune og fylkestingsvalg 2007. 
Valgvake for Oslo Arbeiderparti på Folkets Hus. Rune  Gerhardsen på talerstolen. 

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Oslo, 20070910. Kommune og fylkestingsvalg 2007. Valgvake for Oslo Arbeiderparti på Folkets Hus. Rune Gerhardsen på talerstolen. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Kongssønn i eksil

Det skal mye til for at Rune Gerhardsen blir Oslo-ordfører, skriver Stein Aabø.

Det er så mye som taler mot Rune Gerhardsen. Til enhver tid. Enten er han på kant med partiledelsen, eller så er han på kant med fagbevegelsen, eller med venstresida i det stridbare toppsjiktet i Oslo Ap, eller med ungdommen, eller kvinnene, mediene eller SV-ere. Troppene samler seg liksom ikke bak ham. Vi hører ikke taktfaste rop på «Gerhardsen». Nå er det den flittige Trond Jensrud, tidligere stortingsrepresentant for Oslo Ap, gift med stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul, som i Dagsavisen tukler det til for Gerhardsen. Jensrud melder seg på i kampen om å bli Oslo Aps byrådslederkandidat. Til akkurat dette vervet utfordrer han tidligere statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet Libe Rieber-Mohn som før sommeren ble lansert som byrådslederkandidat. Men siden Ap ikke kan ha to mannlige frontfigurer foran neste høsts lokalvalg, blir det Rune G. han kniver mot. Det blir mann mot mann. Eller venstrefraksjon mot høyrefraksjon?

Utenforstående vil kanskje tro at Gerhardsen, som sønn av landsfaderen og mangeårig byrådsleder i Oslo, vil være en bedre stemmesanker for Ap enn den mer anonyme Jensrud. Men utenforstående har ikke noe med Oslo Ap å gjøre. Der skjer tingene internt. Der utkjempes kampene mellom fraksjoner, mellom venstresosialdemokrater og høyresosialdemokrater, mellom kvinnelige tillitsvalgte og mannlige, mellom medlemmer med tilknytning til partiet og medlemmer med tilknytning til fagbevegelsen. Oslo Ap ser hele tida ut som et LO da striden om Gerd-Liv Valla raste som verst. Partilaget rommer alle politiske retninger, alle samfunnsklasser, alle kjønn og alle aldersgrupper. Det er splittet som det gamle Jugoslavia. De ulike stammene har forskjellige ideologier og språk. Og Rune Gerhardsen kan ikke beskyldes for å være en Tito. Han har higet etter riksmakt, erobret lokalmakt, men mistet den og har alltid vært omstridt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er snart 20 år siden Rune Gerhardsen kom med sitt berømmelige antisnillismeutspill her i Dagbladet og seinere vant kommunevalget. Han dannet et rødgrønt byråd 14 år før vi fikk en rødgrønn regjering. Han var solospilleren som tenkte raskere enn partisystemet. Han var utspillskonge i mediene. Han skapte overskrifter og utfordret sin egen partiledelse. Hans beste egenskaper var også dem som gjorde at partiet holdt ham nede, i et slags eksil i hovedstaden. Han forsto nok maktspillet bedre enn de fleste, men hadde for liten makt til å vinne spillet.

Sist det var rabalder i lokallaget, var da utenriksminister Jonas Gahr Støre ble foreslått på sikker plass foran stortingsvalget i 2009. Det utløste først og fremst en likestillingsfeide, for hvem måtte vike plass? Dernest åpnet hans kandidatur for diskusjoner om arverekkefølgen i partiet og i regjeringen. Nå er Støre bundet av sin statsrådsjobb og sitt stortingsverv. Om partistrateger aldri så mye skulle ønsket det, kan han ikke skyves fram i denne sammenhengen.

Og under en tilsynelatende rolig overflate bobler det av motsetninger og gjensidig mistenksomhet. Det har det gjort i uminnelige tider. Jeg husker hvordan den unge Jens Stoltenberg som leder i Oslo Ap ble presset til å avsette ekskommunisten Tore Larsen som partisekretær tidlig på 90-tallet. Det var en skitten jobb, men noen måtte gjøre den. Jens fikk blod på hendene, men besto manndomsprøven.

Årtiers borgerkrig gjør at det største lokallag strever med å få den innflytelsen et hovedstadslag bør ha. I løpet av de siste 32 åra har Ap styrt Oslo i fem. Faktisk har Ap overlatt samtlige større byer, bortsett fra Trondheim, til Høyre. Ap har ikke appell i urbane velgermasser. Og har ikke hatt evne til å lokke mellompartier som KrF og Venstre til sin plass på vektskåla. Interne stridigheter, som nå og da kommer til overflaten, reduserer partiets sjanser til å få tilstrekkelig velgeroppslutning. Frontfigurene blir ikke bedre av å høre knivsliping i det fjerne. De får ikke den offensive selvsikkerhet som overbeviser tvilende velgere.

Spørsmålet er hvem i Oslo Ap som kan samle og begeistre. Jeg sier som John G. Bernander da Høyre jaktet på den perfekte partileder etter Kaci Kullmann Five: «Jeg ser ingen Messias der ude».