Konkurranse kan være bra og dårlig. Det kan være stimulerende når det fører til en skjerping i innsats og tenkning for å hevde seg. Men det kan også være destruktivt når behovet for å vinne andres gunst, for å hevde seg på premisser du selv ikke har bestemt, gjør at du ikke får gjort jobben din på den måten du mener er den beste.

Mye tyder på at det siste er i ferd med å skje i forsknings-Norge. Før helgen ble rapporten «Forskningsintegritet i kontekst» lansert ved Universitetet i Bergen. Forskere ved store og små institusjoner har uttalt seg om sin egen hverdag, og mange av dem trekker fram publiseringspress og konkurransepress som årsaker til praksiser som ikke er helt stuerene.

Forskere i Norge i dag bruker stadig større del av arbeidstiden sin på å skrive søknader, i vissheten om at svært få av disse søknadene blir innvilget. De skriver om hva de har lyst til å forske på i stedet for å forske. Når forskere så til de grader må selge seg selv og sine egne prosjekter, er det klart fristelsen er stor til å tilpasse prosjektene sine til det som er ønsket fra politisk hold.