Konkursryttere:

Konkursspøkelsene

Konkursryttere er mennesker som misbruker samfunnets tillit og gjør livet surt for andre. Hvorfor skal det være så vanskelig å få vite hvem de er, spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

Konkursryttere er mennesker som gjør livet surt for andre. Men ikke bare det. Forutsetningen for at de skal kunne ture fram med sin uetiske og kriminelle atferd, er at de bryter en av de viktigste tillitsordningene i moderne økonomi. Det handler i all enkelhet om misbruk av en grunnleggende struktur i samfunnet, selve forutsetningen for å kunne ha et levende næringsliv.

Å kunne gå konkurs med selskapet ditt, uten å måtte stå personlig ansvarlig i bunnløs gjeld til evig tid, er avgjørende for at folk skal kunne tørre å satse. Prinsippet er at det skal være mulig å ta en viss risiko som næringsdrivende, gå på trynet - og reise seg igjen. Det er nesten umulig å se for seg en fungerende økonomi uten dette i bunn.

Konkursryttere er mennesker som utnytter denne muligheten, igjen og igjen. Som bruker et slags smutthull i samfunnsveven til å berike seg selv uten hensyn til andre. De velter økonomiske kostnader og ulykke over på kolleger, ansatte, samarbeidspartnere og staten.

Det er kynisk og moralsk forkastelig oppførsel som samfunnet må beskyttes mot.

Derfor kan enkeltpersoner ilegges konkurskarantene, og derfor kan også noen fradømmes retten til å drive næringsvirksomhet - enten i en tidsbegrenset periode, eller livet ut.

Det høres jo effektivt ut, men hva hvis det ikke får noen reell betydning?

I helga kunne Dagbladet avsløre at to menn med henholdsvis konkurskarantene og livsvarig næringsforbud inntil nylig har pusset opp på en byggeplass der Oslo kommune er byggherre. De to har vært drivende krefter i firmaene de benyttet.

Dagen etter at Dagbladet stilte på byggeplassen, ble kontrakten med de to - til en verdi av ti millioner kroner - hevet med umiddelbar virkning. Hovedleverandøren til Oslo kommune som hadde inngått kontraktene, visste ingenting om mennenes bakgrunn.

Hvordan kunne det skje - til og med under det offentliges vinger?

Alle som blir idømt konkurskarantene og næringsforbud, havner i konkursregisteret. Det skal offisielt være åpent for «enhver», men tilgangen er i praksis svært begrenset. Det er Brønnøysundsregistrene som håndterer registeret, og som sørger for at det skal være umulig for de som havner i registeret å meldes inn som blant annet styremedlem eller daglige ledere.

Problemet er at mange som havner i karantene eller blir idømt næringsforbud bruker stråmenn, og dermed sklir gjennom kontrollen i Brønnøysund. Kone, onkel, fetter eller kusine er oppført som eier. Den som i realiteten styrer butikken, er rytteren selv.

Dette er det ikke så lett for det offentlige Norge å oppdage. Omgivelsene som er tettere på, derimot, kan se hvem som egentlig er sjefen. En entreprenør har kanskje mistanke om at sjefen hos konkurrenten er en gjenganger i konkurssaker, selv om han ikke offisielt sett har noen ledende rolle i selskapet.

Hvis vedkommende vil sjekke dette, er han nokså sjanseløs.

For å kunne undersøke personer opp mot konkursregisteret, må man nemlig ha fullt personnummer - elleve siffer. Dette er det mulig å søke tilgang på hos skattemyndighetene, men det er en langtekkelig prosess som kan ende med avslag.

Det er uforståelig at et slik register ikke er lettere tilgjengelig, slik det blant annet er i Storbritannia. Der kan også privatpersoner som skal få pusset opp huset eller satt opp en garasje, sjekke om entreprenøren er til å stole på.

Vissheten om at et slik register finnes og er offentlig tilgjengelig, har også en oppdragende effekt. Det er større risiko og mer trøbbel i vente hvis du havner i konkursregisteret.

I Norge er risikoen tilnærmet lik null. Selv med fullt personnummer fikk ikke Dagbladet opp personen som var idømt næringsforbud i søkesystemene til Brønnøysundsregistrene.

Brønnøysundregisteret holder seg nemlig med to registre på dette området: Konkursregisteret, der man får bekreftet eller avkreftet karantene, etter å ha oppgitt personnummer. Og et register over folk med næringsforbud etter en økonomisk straffesak, som er hemmelig fra ende til annen.

Det siste tiåret har svart arbeid blitt et omfattende problem i Norge. I malerbransjen, som Dagbladets avsløring denne helga tok for seg, er det nærmest mafialiknende tilstander. Lukkede konkursregistre er som en håndsrekning til disse aktørene.

Likevel har ikke norske politikere, som de siste årene har utformet en rekke handlingsplaner mot svart arbeid, sett på dette relativt enkle tiltaket. Det kan justisministeren gjøre noe med.

Hvis det er personvernhensyn som stopper dette, er det bare merkelig. Overvåkning, som er potensielt inngripende overfor alle borgere, sklir gjennom. Et åpent tilgjengelig, målrettet konkursregister der rettssikkerheten er ivaretatt, er ikke kommet på plass. Dette skylder vi oss selv, og alle som blir ofre for kyniske konkursryttere, å rydde opp i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.