VESTLI TORG: Vestre Aker-politikere må besøke Stovner bydel mer, og Stovner-politikere besøke Bærum mer, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina Hansen
VESTLI TORG: Vestre Aker-politikere må besøke Stovner bydel mer, og Stovner-politikere besøke Bærum mer, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina HansenVis mer

Gjengproblemer:

Konsekvensen av en delt by

Vi må tørre å være den plagsomme voksne som agerer, proaktivt, og hjelper den unge å komme ut av gjengenes rekrutteringsløp før det er for sent.

Meninger

Vi er to Oslo-borgere med vidt forskjellig livsløp og erfaringer. Den eldre av oss flyttet til Stovner Bydel i 2011 og har ingen tilknytning til Groruddalen før det. Den yngre er vokst opp på Haugenstua, falt på skråplanet, fikk hjelp, og jobber nå selv for å bedre forholdene til andre unge på Haugenstua.

Disse ulike livsløpene gir oss vidt ulike perspektiver, og det er i brytningene mellom disse at ny innsikt kan oppstå.

Nahom Daniel (20), tidligere barneraner, nå leder av ungdomsklubb på Haugenstua, lærling som barne- og ungdomsarbeider
Nahom Daniel (20), tidligere barneraner, nå leder av ungdomsklubb på Haugenstua, lærling som barne- og ungdomsarbeider Vis mer

Under våre diskusjoner om situasjonen i Bydel Stovner og andre deler av Oslo, har vi ofte snakket om disse vidt forskjellige realitetsforståelsene som er i spill. Vi ser at beskyldninger om svart- eller skjønnmaling av forholdene noen ganger tar mer energi enn å faktisk jobbe med utfordringene og finne nye løsninger.

Diskusjon om antall kriminelle ungdommer ser ut til å være viktigere enn å ta tak i de man ser. Det går nærmest prestisje i å forsvare sitt eget virkelighetssyn, samtidig som det blir viktig å plassere ansvar. Man kan peke på innvandrerne, foreldrene, ungdommen, politiet, politikerne eller andre som man mener ikke har gjort jobben sin.

Raymond Kristiansen (40), forelder til en førsteklassing på Vestli Skole. Foto: Nina Hansen
Raymond Kristiansen (40), forelder til en førsteklassing på Vestli Skole. Foto: Nina Hansen Vis mer

Når debatten eller mediesyklusen er over, har de ulike virkelighetsforståelsene kollidert, men pent lite ny kunnskap vunnet. Mye forblir det samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi mener at det er mangel på korrigerende informasjon som påvirker oss alle, og sørger for at vi blir fastholdt i den boblen vi allerede eksisterer i og er omsluttet av. Denne boblen forsterkes av ulike nettmedier som tilrettelegger livet slik at vi i begrenset grad utfordres av andre syn enn vårt eget. Dette øker avstandene, og har flere uheldige konsekvenser.

Det kan være politikere på Stortinget som bare har besøkt Stovner Bydel for å klippe snor eller være på en snarvisitt når overskriftene har ulet; disse politikerne ser intet av Stovner på kveldstid, de ser intet av hvordan miljøet endrer karakter etter mørkets frembrudd. Hvordan kan de da forstå helheten, dette allsidige miljøet med både mørke og lys? Alternativt er det politikere som bare ser en bydel når det er mørkt og trist. Hvordan vil dette påvirke helhetsbildet?

Som ungdom i andre miljøer vil man ikke ha noen reell forståelse for hvordan situasjonen er på Haugenstua dersom man sjelden eller aldri har oppholdt seg der og følt miljøet på kroppen.

Selv med empati og innlevelsesevne kan man ikke reelt forstå dette «andre». Det gir ikke mening for denne ungdommen, og han vil dermed heller ikke kunne forholde seg til det på andre måter enn det inntrykket man sitter igjen med fra massemediene og sosiale plattformer.

Man frykter det man ikke forstår.

Dette følger en utvikling som man har sett i andre land i Europa: Det kan være at noen blir skutt og drept. Politiet vil da se hvem offeret var, og ofte er det noen som var involvert i en gjeng, og da konkluderer man at det var «et gjengoppgjør». Lokalsamfunnet puster lettet ut og tenker, bevisst eller ubevisst, «Jaja, da gjelder det å ikke bli involvert i gjenger».

Problemet oppstår når gjengene rekrutterer, og de da går etter den ungdom som føler på et utenforskap, som mangler tilhørighet og bekreftelse, og gir dem dette i bøtter og spann. Som en religiøs sekt starter det med gode tider, man får kjøre i fine biler og blir kanskje påspandert dop, merkeklær og reiser.

Men så faller hammeren, og den unge som nå er blitt dratt inn i gjengen, får kanskje beskjed om å kaste snøballer på politiet eller steiner på Natteravnene, å bevise sin hengivenhet til gjengledelsen og sin evne til å utføre ordrer. Den unge får kanskje en bot dersom man ikke gjør det ledelsen sier. Det er mange triste historier rundt omkring i hovedstaden på hvordan et slikt hendelsesforløp kan ende.

Når ungdomskulturen utvikler seg så raskt som den gjør, er det viktig at laget rundt ungdommen er våken, og at man evner å se verden fra de unges synsvinkel. Foreldre, naboer, foreldre til klassekamerater, og andre i lokalmiljøet må være oppmerksom på hvilke unge som er i faresonen, og tørre å være den plagsomme voksne som agerer, proaktivt, og hjelper den unge å komme ut av dette før det er for sent.

Det gjelder å ikke ha noen berøringsangst, hverken overfor det man ikke forstår, eller det som aktivt uttrykker distanse til samfunnet. Her gjelder det å holde stand.

I vårt virke, som henholdsvis leder for en ungdomsklubb på Haugenstua hver lørdag, og som engasjert forelder til en førsteklassing på Vestli Skole, ser vi at denne angsten eller frykten for «det andre» ødelegger mye av mulighetene for å få gjennomslag og finne felles løsninger.

Ungdom føler seg utenfor, på tross av alle gode intensjoner. Ungdom føler seg utenfor når de går fredelig i en gjeng på åtte, og blir sett på som en trussel av forbipasserende. Ungdom føler seg utenfor når de ikke har mestringsarenaer.

Vi mener at Vestre Aker-politikere må besøke Stovner mer, og Stovner-politikere besøke Bærum mer. En skoleklasse fra Vestli kunne hospitere en dag på Bestum Skole, og motsatt. Ungdomsklubber kunne besøkt hverandre på tvers.

Dette og mange lignende lokale utvekslinger kunne – på sikt – bidratt til en større forståelse for «det andre», og dermed blir avstanden mindre.

Vi har alle våre lokale utfordringer, men for å lykkes som samfunn må vi altså ha virkemidlene til å prikke hull på disse boblene. Og vi må gjøre det, igjen og igjen og igjen. Vi må ta kontakt med det vi ikke forstår, for å forstå. Vi kan alternativt bruke litteraturen og andre kunstformer som døråpnere.

Dette er nøkkelen til svært mye, og når vi alle klarer å forstå allsidigheten i menneskers livserfaringer og livsløp, vil vi lettere kunne snakke om konkrete forslag til løsninger på utfordringene.