KOMMISJON: I år oppnevnte Stortinget «sannhets- og forsoningskommisjonen», som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. På bildet taler Erna Solberg for Sametinget i Karasjok i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
KOMMISJON: I år oppnevnte Stortinget «sannhets- og forsoningskommisjonen», som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. På bildet taler Erna Solberg for Sametinget i Karasjok i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Sannhets- og forsoningskommisjonen:

Konsekvensene av fornorskingspolitikken

Jo mer jeg lærer og forstår om koloniseringen av Sápmi (Sameland), desto mer slående blir majoritetssamfunnets mangel på kunnskap og interesse for temaet. Kommisjonen som nå er oppnevnt er en anledning til bevisstgjøring.

Meninger

I Norge snakker vi ofte og høyt om menneskerettsbrudd i andre land. Nå skal vi selv under lupen. 14. juni oppnevnte Stortinget «sannhets- og forsoningskommisjonen» som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Leder for kommisjonen er Dagfinn Høybråten. Arbeidet skal pågå i fire år.

Samer er anerkjent som urfolk i Norge, dvs. de var etablert på det som nå er norsk territorium før statens grenser ble fastlagt. Kvener/norskfinner er definert som nasjonal minoritet.

Kommisjonens oppgave er tredelt: Historisk kartlegging, undersøke virkningene av fornorskningspolitikken i dag og foreslå tiltak for videre forsoning. Forsoningsarbeid er dermed et viktig element i kommisjonens mandat. Liknende prosesser har pågått i mer enn 40 land. Også Sverige og Finland planlegger sine kommisjoner.

Forsoningsprosesser på individnivå har et solid fundament i Norge gjennom Konfliktrådet, ikke minst inspirert av avdøde professor Nils Christie. Konfliktrådene har gjennom nesten 40 år utviklet metoder og et teoretisk grunnlag for dialog fra topartsmekling til stormøtemetodikk.

Våre handlinger har ikke bare betydning for de direkte involverte parter, men påvirker også livene til en lang rekke mennesker rundt primærpartene. Gjennom å invitere alle som berøres inn i prosessen, legges det til rette for innsikt, vekst og forsoning både på individ- og på gruppenivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom den nyoppnevnte kommisjonen er vi i ferd med å løfte denne praksis til et, i norsk sammenheng, nytt nivå. Temaet «fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner» berører selvsagt samene som urfolk i tillegg til den kvenske/norsk-finske minoriteten. Men det berører også den andre parten, det norske storsamfunnet. Og en forsoning forutsetter at også majoriteten involveres i så vel prosess som resultat.

Og hvem er storsamfunnet? Hvem har ansvaret for «fornorskingspolitikk og urett»? Staten selvsagt, representert ved en lang rekke statlige etater, men også andre offentlige og private organer. Men storsamfunnet er også sammensatt av enkeltindivider.

Enkeltpersoner og familier som flyttet og koloniserte Sápmi var drevet av ønsket om et bedre liv. Nord-Norge ble en gang kalt «fattigmanns Amerika». Statens politikk gjennom århundrene oppmuntret til og la til rette for gårdsdrift og annen virksomhet i konkurranse med samiske næringer.

I dag er samer en minoritet, også i samiske kjerneområder (unntatt Karasjok og Kautokeino). Men viktigere er det at samer er marginalisert i statlig politikk og i samfunnsdebatten. Rasisme mot samer er utbredt på mange områder.

Kommisjonen skal arbeide med konsekvensene av koloniseringen, av det som ble den norske delen av Sápmi. Mange samer har tapt språk, kultur og identitet.

Langs kysten er sjøsamisk kultur sterkt truet. I sørsamiske områder fra Hedmark og nordover er kultur og språk nær ved å forsvinne. Det samme gjelder Lulesamisk i Nordland.

Reindriftssamer fra Hedmark til Finnmark har mistet beitearealer i konkurranse med saue- og melkebønder, industri, kraftutbygging og turisme. Det gjelder ikke bare norske reindriftssamer. Også samer på svensk side har fått problemer med å bruke sine tradisjonelle sommerbeiter i Norge.

Etablering av statsgrenser, og i særdeleshet stengning av grensene, fikk og har den dag i dag fått store konsekvenser for en reindrift som er avhengig av naturlig trekk mellom årstidsbeitene.

Mandatet for kommisjonen angir at en hovedmålsetting er «etablering av en felles forståelse av fortiden og bredere kunnskap om vår felles historie». Grønlands Forsoningskommisjon avsluttet sitt arbeid for et drøyt halvår siden. Kommisjonen var et internt grønlandsk anliggende uten deltakelse fra den danske stat.

Daværende statsminister i Danmark, Helle Thorning-Schmitt, sa allerede i 2013 at: «Vi har ikke behov for forsoning, men jeg har full respekt for at det er en diskusjon som opptar det grønlandske folket.»

Som Stortingets vedtak viser er situasjonen annerledes i Norge. Stortinget anerkjenner at det er behov for forsoning på begge sider. Hva skal til for i løpet av fire år å etablere «en felles forståelse»?

Mandatet sier ikke mye om det. Signalene som gis er på et rent praktisk/teknisk plan (f.eks «bruk av digitale medier»), mens bruk av gjenopprettende prosesser, slik bl.a. Konfliktrådet har utviklet, ikke er nevnt.

Samer har gjennomgående lav tillit til norske myndighetsorganer. Det er et direkte resultat av fornorskningspolitikken. Rasisme mot samer gjør at tillitsutfordringene ikke bare gjelder i forhold til statlige organer, men på alle nivåer i samfunnet.

Kommisjonen vil få høre en mengde historier og eksempler på fornorsking og kolonisering. Men historiene vil ikke bare være ment for kommisjonens medlemmer. Historiene fortelles like mye til deg og meg, Ola og Kari Nordmann. Først når folk flest åpner opp og tar imot fortellingene, er mellomfolkelig forsoning mulig.

Historiene som fortelles vil gi lærere i hele skolesystemet mye å jobbe med. Men også voksne nordmenn kan reflektere over at historien har vært systematisk urettferdig. I møtet med storsamfunnets vekstbehov har samiske rettigheter tapt. I stor grad har det skjedd uten kompensasjon.

Skal nordmenn flest føle skyld for slik urett? Har vi et kollektivt ansvar? Vi kan ikke endre historien, men vi kan påvirke fremtiden. Dette gjelder ikke bare urett som skjedde i tidligere tider. Uretten har dannet mønstre og fortsetter i dag.

Kan vi snakke om forsoning om ikke uretten opphører? Eller har uretten pågått så lenge at den har blitt rett? Jo, sannhets- og forsoningskommisjonen er relevant for nordmenn.