Konsentrasjonsleirenes lykke

Fortelleren i Imre Kertész' roman «Uten skjebne» gjør seg i konsentrasjonsleirene en erfaring: «Foreløpig var det tilstrekkelig å bli en god fange, og så ville framtida bringe resten - det var i det store og det hele min oppfatning, det var det jeg grunnla min levemåte på.»

Kertész fikk i høst Nobelprisen i litteratur, for et forfatterskap som, ifølge det svenske akademiet, nekter å framstille holocaust eller livet som et moralsk spørsmål. Han er selv jøde og overlevde leirene. Dette er hans første roman, fra 1975; «Kaddisj for et ikke født barn» fra 1997 er allerede oversatt. La oss nå få hans resterende fem bøker også - for Kertész må du lese.

Latter og sjokk

Romanen begynner med faren som ordner det praktiske ved driften av forretningen sin før han skal sendes til arbeidsleir. Denne pragmatiske holdningen gjennomsyrer fortelleren, som fjorten år gammel selv sendes til arbeidsleir. Men en dag tas han av bussen og sendes til Auschwitz.

Det hender man legger boka ned i ren forbløffelse. For Kertész evner med en likefram og nesten naiv fortelling å framstille grusomhetene i konsentrasjonsleirene slik at man samtidig bryter ut i latter og sjokk.

Det ligger en ironi til grunn for beretningen - den kommer dels av fortellerens uvitenhet, dels av hans alltid pragmatiske holdning - som er ufattelig brutal og grotesk.

Som når han på vei til Auschwitz tenker at han i det minste får «se litt av verden»; når han i pur uvitenhet om det som skjer, påtar seg en leges blikk når mennene i Auschwitz fordeles: noen skal videre til arbeidsleir og noen skal rett i gasskamrene, og sier seg enig eller uenig med legens valg; når han sammenlikner bekvemmelighetene i Auschwitz og Buchenwald, og kan konstatere at «jeg må si at snart ble også jeg glad i Buchenwald». Han sendes så til Zeitz, «en liten, fattigslig, avsides, liksom provinsiell konsentrasjonsleir».

Oversetter Kari Kemény har med det som ble en hasteutgivelse, gjort en god jobb med å få fram språket og denne ironiske grunnholdningen. Deri ligger romanens credo.

Om å innordne seg

Det er den enkeltes opplevelser og erfaringer Kertész beretter om, som i sin ufattelige hverdag ikke kan se de store, historiske linjene. Og når fortelleren kommer ut, etter krigen og et år i leirene, er det dette hverdagsslitet han forteller om. De etiske spørsmålene vedrører ham ikke; i romanen er ingen skrik om rettferdighet, ingen knyttnever mot barbariet, her er bare en vilje og en tanke om å innordne seg, for bare gjennom å innordne seg kan man i denne tilstanden få leve. Det er hans erfaring. Erfaringen av å måtte innordne seg. Og den lodder dypt.

Vår viten om holocaust, som vi i etterkant funderer vår moralske fordømmelse på, har ikke fortelleren. Ingen lærte oss om Auschwitz, sier han. Sannheten kommer til ham gradvis. Det gir hans beretning en isende gjennomslagskraft.

Han forstår f.eks. hva som skjer med dem som forsvinner, og det nærer fantasien hans:

«På den and re siden var det imidlertid - kan jeg påstå - likevel ikke nok til å fylle en hel, lang dag i lediggang. Det var da også slik jeg kom på at det visstnok gikk an å kjede seg selv i Auschwitz - forutsatt at man var privilegert.»

PÅ NORSK: - Ingen lærte oss om Auschwitz, sier fortelleren i Imre Kertész' roman «Uten skjebne». Imre Kertész er selv jøde og satt i konsentrasjonsleir under krigen. I bakgrunnen hans kone Magda Kertész.