Konsentrasjonsleirenes lykke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Fortelleren i Imre Kertész' roman «Uten skjebne» gjør seg i konsentrasjonsleirene en erfaring: «Foreløpig var det tilstrekkelig å bli en god fange, og så ville framtida bringe resten - det var i det store og det hele min oppfatning, det var det jeg grunnla min levemåte på.»

Kertész fikk i høst Nobelprisen i litteratur, for et forfatterskap som, ifølge det svenske akademiet, nekter å framstille holocaust eller livet som et moralsk spørsmål. Han er selv jøde og overlevde leirene. Dette er hans første roman, fra 1975; «Kaddisj for et ikke født barn» fra 1997 er allerede oversatt. La oss nå få hans resterende fem bøker også - for Kertész må du lese.

Latter og sjokk

Romanen begynner med faren som ordner det praktiske ved driften av forretningen sin før han skal sendes til arbeidsleir. Denne pragmatiske holdningen gjennomsyrer fortelleren, som fjorten år gammel selv sendes til arbeidsleir. Men en dag tas han av bussen og sendes til Auschwitz.

Det hender man legger boka ned i ren forbløffelse. For Kertész evner med en likefram og nesten naiv fortelling å framstille grusomhetene i konsentrasjonsleirene slik at man samtidig bryter ut i latter og sjokk.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer