UJEVNT: Band of Horses er kun på sporet av noe minneverdig under årets Piknik i Parken.  Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet.
UJEVNT: Band of Horses er kun på sporet av noe minneverdig under årets Piknik i Parken. Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet.Vis mer

Konsert: Band of Horses på Piknik i Parken

Haltende travløp.

KONSERT: Det fantes en tid da Band of Horses ville vært den definitive bookingen til Piknik i Parken (PiP).

Band of Horses

3 1 6
Hvor:

Piknik i Parken 2016

Tilskuere:

ikke målt

«På automatgir»
Se alle anmeldelser

Før de begynte å ligne en dråpe i havet av countryleflende rockeband – og ikke minst før denne vesle festivalen må ha vært tiltenkt – var Band of Horses et bra band.

Med bagasje fra Seattles underskog via det skranglete poporkesteret Carrissa’s Wierd, hadde de allerede med debuten «Everything All the Time» (2006) – et album jeg fortsatt lirker ut av platehylla fra tid til annen – mestret det å forene inderlig indierock med vennligsinnet americana. Et karaktertrekk PiPs programansvarlige ser ut til å sikle etter.

Ikke minst finnes det en ungdommelig rastløshet på den skiva, som i takt med årenes vante gang har blitt sugd ut av bandet.

Vel, årsferske «Why Are You OK» låter umiddelbart som en ny vår for dem. Etter regelrett bedritne «Mirage Rock» (2012), må bandleder Ben Bridwell ha innsett hvilket hjørne han hadde malt seg selv opp i. Ved å plassere Jason Lytle fra indieheltene Grandaddy i produsentstolen, har Band of Horses ikke bare forsøkt å gjenfinne sine undergrunnsrøtter – de har også i samme slengen lagd sitt mest inspirerte album på årevis.

Så kjapt ingen ringere enn Åse Kleveland har introdusert kveldens hovedattraksjon, gir bandet seg passende nok i kast med en romslig håndfull kutt herfra. Allerede med «Hag», låt nummer fire av tjueén, ser det ut som Bridwell har lagt inn livet som innsats, dyvåt av svette.

Dessverre blir de sviktet av rørete lyd. Slagverket og bassgitaren er ruvende i miksen, der de henger over den lystbetonte fremførelsen som en hissig øresus. Ikke minst understreker påfølgende «Loredo» nettopp hva de nye låtene tross alt mangler: melodilinjer som inviterer deg med på festen.

Om Band of Horses ser det slik selv eller ei, er uvisst. Mens lydkvaliteten gradvis går seg til, sporer likevel konserten gradvis over fra nyere materiale til det uungåelige publikumsfrieriet, med en og annen gampete køntrilåt attåt.

Fra og med balladen «No One’s Gonna Love You» går det praktisk talt slag i slag med fanfavoritter, medfølgende en stigende fornemmelse av at bandet arbeider på autopilot. Eksempelvis er kveldens tapning av «Weed Party», et av de livsbejaende høydepunktene på albumdebuten, ikke stort mer enn tilforlatelig.

Når himmelens porter omsider skal slås inn med avsluttende «The Funeral» er det med andre ord velspilt, men uten noen antydning til gnistene som slo på scenen under settets første tredjedel. Så strammer man heller buksebeltet, ser seg ut en fluktvei, og er med det allerede i ferd med å glemme kveldens konsert.

Flammen er likevel ikke slukket helt ennå.