Nedlegging: Direktør for Rikskonsertene Åse Kleveland (bildet) sa til Dagbladet i går at kulturministerens forslag er en nedlegging av Rikskonsertenes offentlige virksomhet og et kulturpolitisk linjeskifte. Foto: Nina Hansen
Nedlegging: Direktør for Rikskonsertene Åse Kleveland (bildet) sa til Dagbladet i går at kulturministerens forslag er en nedlegging av Rikskonsertenes offentlige virksomhet og et kulturpolitisk linjeskifte. Foto: Nina HansenVis mer

Konserter i hele landet

Omleggingen av Rikskonsertene betyr en desentralisering av makt til musikere og lokale arrangører.

Rikskonsertene arrangerer 10.000 konserter hvert år. 9700 av disse er skole- og barnehagekonserter. Konserter for barn og unge skal fortsette som i dag. De om lag 300 såkalte offentlige konserter vil jeg derimot legge om. Jeg vil tredele de midlene som i dag brukes til offentlige konserter til støtteordninger både til lokale arrangører over hele landet og musikere på norgesturné, samt at Rikskonsertenes offentlige konserter også skal tilbys på mindre konsertarenaer som ikke har et tilbud i dag.

Rikskonsertene ble opprettet i 1968 for å motvirke sentralisering av norsk musikkliv, og gi folk et bedre konserttilbud over hele landet. Rikskonsertene reiste de første årene rundt i landet med musikere, lydutstyr og turnébuss, og ga folk konserter de ellers ikke hadde fått oppleve.

I dag er norsk musikkliv annerledes enn i 1968. Vi har flere lokale konsertarrangører, festivaler og kulturhus over hele landet. Musikere reiser i langt større grad på turné enn før. Institusjonene er styrket, senest gjennom opprettelse av Nordnorsk opera- og symfoniorkester. Det er opprettet opera blant annet i Nordfjordeid og i Halden.

I et slikt landskap må vi spørre oss om staten bør legge opp turneer gjennom Rikskonsertene til byer som Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen, eller om det er bedre å styrke konsertarrangørene direkte økonomisk. De midlene vi i dag bruker på at Rikskonsertene lager konsert i Oslo for en visesanger, kunne vært bedre benyttet om de ble bevilget til Josefine viseklubb direkte. Tou scene i Stavanger kan ta ansvar for mange av de konsertene Rikskonsertene sender til byen i dag. Kulturhusene vil gjennom arrangørstøtteordningen kunne søke støtte til egne konsertprogrammer. Samarbeid mellom lokalt musikkliv og kulturhusene bør stimuleres gjennom økt støtte til lokale arrangører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er også om staten i dag bør lage egne turnéproduksjoner, eller om vi kan stimulere alle de gode konsertproduksjonene som allerede fins til å legge ut på landeveien. Et stort antall musikere med gode produksjoner oppsøker ikke mindre konsertarenaer fordi det er usikkert økonomisk. Jeg mener at en endring i musikerordningen med mer støtte direkte til musikere som vil dra til mindre steder, vil desentralisere dagens konserttilbud.

Målet med Rikskonsertene bør være å spre konserter til arenaer som ellers ikke ville fått besøk. En oversikt over turnéprogrammet de tre siste årene viser at det er scener som allerede har et godt tilbud, som får mest besøk av Rikskonsertene. Halvparten av konsertene i Sør-Trøndelag og Hordaland var lagt til henholdsvis Trondheim og Bergen. Kun en gang de siste tre årene har Rikskonsertene besøkt andre steder i Troms enn Tromsø og Harstad.

Noen hevder at 85 prosent av Rikskonsertenes offentlige konserter foregår i Distrikts-Norge. Men da definerer man alle steder i Norge som distrikt med unntak av Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Rikskonsertenes egen publikumsundersøkelse viser at konsertene i stor grad når et publikum som allerede går mye på konserter. Mens 55 prosent av det gjennomsnittlige konsertpublikum har høyere utdanning, gjelder dette for 80 prosent av Rikskonsertenes publikum. Cirka én prosent av publikum er under 30 år.

Om lag halvparten av midlene til offentlig konserter skal Rikskonsertene beholde for å legge om disse. Rikskonsertenes ubrukte potensial er alle de musikerne som reiser på skolekonsertturneer. Noen av disse musikere vil også kunne spille på kulturhus eller for de ansatte på sykehuset med et litt annet program rettet mot voksne. I områder med kortere avstander kan det legges opp egne turneer for voksne basert på skolekonsertmodellen.

Målet er like mange offentlige konserter som i dag, men at Rikskonsertene skal nå et publikum som ikke allerede er godt dekket. De musikerne som skal spille på slike kombinasjonskonserter skal ikke måtte spille mye mer enn i dag, men oppsøke mer varierte konsertarenaer i løpet av turneen.

Diskusjonen om maktkonsentrasjon i Kulturrådet er viktig, for det bør være mulig for kunstnere å søke midler flere steder. Jeg mener at denne omleggingen i sterkere grad representerer en desentralisering av makt til musikere og lokale arrangører selv. Slik får man større makt lokalt til å bestemme hvem som skal spille på den lokale scenen.

I fjor utvidet vi den såkalte arrangørstøtteordningen til å omfatte samtidsmusikk og klassisk i tillegg til rytmisk musikk. Gjennom denne omleggingen får Kulturrådet også mindre makt til å tildele midler til rene utenlandsturneer. Disse tilskuddsordningene tenker vi å flyttes over til Norsk musikkinformasjon og Music Eksport Norway for å samle kompetansen hos disse.

Norsk musikkpolitikk handler om å gi støtte til produksjoner og turneer som ikke lønner seg økonomisk. Støttebeløp per solgte billett i Rikskonsertene varierer. Mens turneen til Omara Portoundo kostet staten 354 kroner per solgte billett, kostet Bygdedisko staten 1080 kroner per solgte billett. Konsertserien Freedom Sings! (protestviser fra Woodstockfestivalen) kostet 4208 kroner per solgte billett. Jeg tror noen av disse midlene ville kommet bedre til nytte gjennom å øke støtten direkte til musikere og arrangører.

Mange har sagt at jeg istedenfor omlegging bare burde la Rikskonsertene fortsette som før og heller øke de øvrige tilskuddsordningene. Jeg er uenig i en slik løsning. For det første avdekket en ekstern gjennomgang i 2009 et behov for avklaring av Rikskonsertenes rolle, og Rikskonsertene har fått kritikk for å operere i på linje med andre markedsaktører.

For det andre bør ikke økning i bevilgninger til musikkformål siden 2005 føre til at vi ikke ser kritisk på eksisterende ordninger. Kulturløftet betyr ikke reformpause. Også i oppgangstider bør vi ta de vanskelige diskusjonene om ordninger som ikke fungerer slik de gjorde da de ble etablert. Det er Kulturløftets fremste forsvarere som må være de første som går kritisk gjennom eksisterende ordninger. Det vil jeg fortsette med i tiden som kommer.

Alle omlegginger skaper usikkerhet i starten. Men jeg er overbevist om at denne omleggingen vil gi et mer variert konserttilbud til mennesker over hele landet sammenliknet med dagens ordning.