Konservatisme på norsk

Drømmen om en politikk som kan være alt for alle er venstresidens største svik mot dem som virkelig trenger samfunnets hjelp.

AUDUN LYSBAKKEN

var en av arkitektene bak Sosialistisk Ungdoms gjenoppdagelse av marxismen i 2000, og sentral i arbeidet med et program som forfektet klassekamp, revolusjon og opphevelse av den private eiendomsretten. Den samme Audun Lysbakken har nå forlatt ungdomspolitikken, og sitter komfortabelt plassert i Stortingets finanskomité. Mellom sakspapirer og munnfuller av wienerbrød driver han fortsatt den ideologiske kampen for sosialismen, og mot alle klassefiender som går «pengefolkas» ærend. Ære være ham for det! Norsk politisk debatt handler alt for mye om trivialiteter, og altfor lite om verdivalg. Unge Høyres debattbok «Velferd etter velferdsstaten» er nettopp et oppgjør med trivialitetenes tyranni i norsk politikk; et forsøk på å dra opp en større debatt om velferdsstaten, sosialt ansvar, solidaritet mellom generasjoner og grenser for politikk.

VI HAR IKKE

skrevet et nyliberalt festskrift, slik Lysbakken antyder i Dagbladet 21. april, men en samfunnskritisk analyse av den store luftspeilingen i norsk politikk: Ideen om den vellykkede velferdsstaten. Problembeskrivelsene og løsningene er trygt plantet i konservative verdier og tankegods. At det kan virke radikalt for Audun Lysbakken er ikke så merkelig. Den såkalte «radikale» venstresiden, med Sosialistisk Venstreparti i spissen, har for lengst gitt opp sine progressive visjoner, og i stedet inntatt hedersplassen som hele samfunnets bremsekloss. Mot fornyelse, mot reform og mot forandring. Dagens sosialister tar opp tråden fra 1800-tallets reaksjonære forsvar for privilegiesamfunnet. Den eneste forskjellen er at datidens privilegier var til for de få, og nektet de mange; mens dagens privilegier er til for det store flertallet, men nektes et lite mindretall.

I denne tanken ligger både venstresiden og velferdsstatens problem. Den rettferdige kampen for at alle skulle få sin del av samfunnskaken har blitt til en kamp for å øke politikkens makt på enda flere områder. Dagens SV finner sin største oppgave i å forsvare offentlige goder for dem som har nok fra før. Barnehageforliket er bare et eksempel på Sosialistisk Venstrepartis konsekvente krav om at politikken må gi mer til mennesker som i utgangspunktet kunne klart seg fint på egenhånd. Slik politikk bidrar ikke til utjevning, eller til å «ta fra de rike og gi til de fattige», men til utarming av det personlige ansvaret, det sivile samfunnet og enkeltmennesker og familiers rett til å stå på egne ben og klare seg av egen kraft.

Forsvaret av flertallsprivilegiene opprettholder velferdsstatens grunnleggende dynamikk: Et samfunn der alle har rett til å leve på alle andre.

SAMTIDIG SVIKTER

velferdsstaten sin mest grunnleggende oppgave, nemlig å gi støtte til dem som ikke klarer seg selv. På den måten er ikke velferdsstaten lenger et utjevningsprosjekt, men et likhetsprosjekt. Sosialistiske politikere måler ikke lenger sin suksess i hvor mange som ikke er fattige, men i hvor mange som ikke er rike. Og hvordan kunne de egentlig gjort noe annet? Etter 50 år med konstant vekst i politikkens makt har vi i dag 90.000 fattige, 14.000 heroinmisbrukere og 750.000 mennesker i yrkesaktiv alder som enten går på trygd, er syke, arbeidsledige eller mottar attføring eller annen form for sosialhjelp. Vi har store grupper med mennesker, særlig blant innvandrerne, som permanent stenges ute fra arbeidsmarkedet og henvises til et liv som klienter. Hvordan kan løsningen da være å gi mer penger til dem som allerede klarer seg fint fra før, Lysbakken? Hvis Sosialistisk Venstreparti virkelig er opptatt av de som faller utenfor velferdssamfunnets sikkerhetsnett er det merkelig at den politiske agendaen de setter alltid har fokus på dem som er innenfor.

Den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden i politikken går ikke på skatteprosenter, men på menneskesyn. Siden vi regner med at Lysbakken har beholdt sin ungdommelige, marxistiske glød burde han nikke gjenkjennende til tanken om å «yte etter evne og få etter behov». En slik tanke er grunnleggende gal og umoralsk fordi den forutsetter at noen utenfor deg selv skal definere behovet ditt, legge planer for livet ditt og i bunn og grunn frata deg handlefrihet og ansvar. I Bærum kommune har SV fremmet forslag om at «kommunen skal sørge for all velferd for alle mennesker på alle livets områder». Det falt heldigvis, men tanken bak lever videre: At det offentliges oppgave ikke bare er å sørge for å hjelpe dem som faller utenfor, men levere lykke og livskvalitet til oss alle. Dette er ikke «demokratisering» slik Lysbakken hevder. Tvert i mot. En politikk som setter seg som mål å skape og omfordele lykke blir altomfattende, ukontrollerbar og autoritær.

AUDIN LYSBAKKEN

drar helt til Storbritannia for å finne høyresidens ideologiske inspirasjonskilde. Han kunne spart seg turen og lett her hjemme i stedet. Vi bytter ut britenes jernlady Margareth Thatcher med tidligere statsråd og President i det internasjonale Røde Kors, Astrid Nøkkelbye Heiberg. Hun har oppsummert den konservative visjonen bedre enn kanskje noen andre:

«Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen skal tas vare på; nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg og sine, bygge en bedre fremtid for familien sin og gi barna en god start og gode muligheter i livet. Dette er den personlige velferden. Den er beskyttelsen mot klientsamfunnet. Den representerer verdier som vi skal ta vare på: verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker.»

Audun Lysbakken er en oppegående ung mann, og Sosialistisk Venstreparti var en oppegående og spennende politisk motstander. «Hansken er kastet», skriver Lysbakken i Dagbladet. Vi tar gjerne i mot utfordringen, men tror debatten hadde blitt bedre om han også kastet det gammelsosialistiske tankegodset.