Konservative myter

Velferdsstatens grunnleggende dynamikk er ikke, som høyreungdommen påstår, et samfunn der alle har rett til å leve av andre.

HØYRESIDENS

nye ideologer, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup, har skrevet bok og en artikkel (Dagbladet 28.04) hvor de forklarer oss hva konservatisme på norsk er. De plukker fram et sitat fra Astrid Nøklebye Heiberg som det beste eksemplet på hva konservatisme betyr. Nøkkelordene er frihet og ansvar, nestekjærlighet og enkeltmenneskers naturlige vilje til å gjøre godt for seg selv og for andre. Det er vanskelig å si seg uenig i noen av disse honnørordene. Men; langt mer interessant enn å diskutere hva oppsummeringen av den konservative visjonen kan være, er det å diskutere hva som er den konservative realiteten. Hva er de praktiske resultatene av den konservative politikken som Astrup og Isaksen forfekter?

Velferdsstatens fiasko er den store myten de unge høyre-ideologene skal ha oss til å tro på. De peker, helt korrekt, på en del av velferdsstatens store mangler og utfordringer, og konkluderer med at problemet er selve prosjektet velferdsstaten. Ikke bare har sosialdemokratiets hjertebarn spilt fallitt i møtet med de alvorlige velferdsproblemene, barnet er til og med blitt autoritært.

VELFERDSSTATEN

er en suksess! Den skandinaviske modellen har gitt befolkningene i disse landene den største friheten og tryggheten som noe samfunn har hatt noensinne. Frihet fra undertrykkelse, frihet fra utbytting, frihet til å leve sine egne liv. Velferdsstaten har vært den viktigste nøkkelen i bygging av et samfunn hvor færre mennesker enn noensinne står med lua i hånda og bøyer nakken for en eller annen autoritet, om det så er en storbonde, en fabrikkeier eller en reaksjonær representant for Kirken.

Velferdsstatens suksess betyr ikke at den er perfekt, uten lyter eller mangler. Det betyr heller ikke at svaret på problemene alltid er å bruke mer penger over de offentlige budsjettene. Problemet med de unge høyre-ideologene er at de trekker den motsatte konklusjonen, og svarer at løsningen alltid er å bruke mindre penger i fellesskap.

Det høres pent ut når politikere sier de vil hjelpe dem som trenger det mest. «Med målrettet innsats skal vi nå de som virkelig trenger det, for det er bare sånn vi kan bekjempe fattigdom og undertrykking». Denne retorikken er basert på drømmer om hvordan man ønsker verden skal være, ikke reell og ærlig analyse av hva som faktisk skaper frihet og bekjemper utbytting. Historiens lærdom er klar; samfunn som prøver å nå de som trenger det mest, ender opp med å nå ingen. Velferdsstatens suksess bunner i dens universalitet, hvor ingen stigmatiseres og alle kan nyte godt av resultatene som skapes i fellesskap. Dette er ikke å gjøre folk til klienter, som de konservative hevder. Tvert imot, så er det tankene om at vi bare skal nå de som trenger det som skaper klienter.

ASTRUP OG ISAKSEN

har helt rett i at den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden ligger i synet på mennesket. Som sosialdemokrater tror vi grunnleggende på fellesskap, på enkeltmenneskers evne til å sammen skape løsninger som er tilpasset dem selv og fellesskapet. Det kan virke paradoksalt, men det er gjennom fellesskap individene får mulighet til å utfolde seg. Individenes frihet forutsetter velfungerende fellesskap.

Velferdsstatens grunnleggende dynamikk er ikke, som høyreungdommen påstår, et samfunn der alle har rett til å leve av andre. (ikke helt lett å forstå hvordan dette kan sies å være dynamisk overhodet).

Velferdsstatens grunnleggende dynamikk er dens evne til å sørge for at mennesker ikke blir værende i kronisk fattigdom. Velferdsstaten sørger for at folk som opplever akutte livskriser, om det så er sykdom, ulykker eller noe annet, ikke havner i grøfta og aldri kommer opp av den. Dette står i sterk kontrast til industrialiserte samfunn som ikke har bygget opp noen velferdsstat. Fattigdom i disse samfunnene er langt større grad en livssituasjon man aldri kommer ut av. På den måten er velferdsstaten et frihetsprosjekt, et samfunnssystem som har evnen til å frigjøre mennesker fra åkene klasse og sosial bakgrunn kan legge på dem.

Kritikken av denne framstillingen er åpenbar og lett å forutsi. Kritikerne fra venstre vil peke på velferdsstatens mange mangler, alle områdene den ikke favner og menneskene den ikke når. Fra høyre vil omkvedet være at velferdsstaten er byråkratisk og ineffektiv. På mange områder vil kritikerne ha rett. Men å gå derfra til å kaste barnet ut med badevannet, er en helt gal slutning.

SELV OM NORMAN

er ute av regjeringskontorene kan det være lurt å minne om at det norske velferdssamfunnet bygger på mer enn bare velferdsstaten. Enda viktigere enn utjevningen som skjer gjennom offentlige velferdsgoder er fordelingen som skjer gjennom arbeidsmarkedet. En sterk fagbevegelse har kjempet fram lønns- og arbeidsvilkår som gjør at selv lavlønte nordmenn kan leve et økonomisk godt liv. Det er ikke alle industrisamfunn forunt. Lønnskampen som fagbevegelse har hatt så stor suksess med, er ikke bare positivt for norske arbeidstakere, de økte lønningene har også vært en viktig faktor i utviklingen av norsk økonomi. Et høyere generelt velferdsnivå har vært en drivkraft som har skapt større etterspørsel i Norge, og dermed bidratt til økt vekst. Relativt små lønnsforskjeller har ført til en teknologisk utvikling som også fungerer som en drivkraft i økonomien. Høye lønninger presser ut bedrifter som lever av lav teknologi, mens høyteknologi har vært billigere fordi høytutdannede nordmenn generelt tjener mindre enn sine utenlandske kolleger.

På den måten har den skandinaviske modellen ført til jevn fordeling, samtidig med at den har skapt større økonomiske verdier enn de aller fleste andre samfunn. Å drive en ideologisk kamp mot fagbevegelsen vil altså ikke bare gå utover norske arbeidstakere, det er en undergraving av den modellen som har tjent Norge med stor suksess de siste 60 årene.

TIL SLUTT,

all ære til Astrup og Isaksen for at de drar opp en ideologisk debatt om hvordan det norske samfunnet bør se ut. Det fortjener ros. Men å gå derfra til å si at norsk politiske debatt er triviell, er å gå for langt. Barnehageplasser angår faktisk menneskers hverdag. Menneskers hverdag er ikke trivielt.

Tvert om, all politikk bør handle om hvordan man kan legge til rette for at mennesker selv skal kunne velge hvordan de vil leve sin hverdag. Det er derfor vi er sosialdemokrater.