KOMPISER: Nigel Farage ble fraktet rundt i Donald Trumps valgkamp som en høyrepopulistisk maskot. Her er han sammen med sjefen selv under et valgmøte i Jackson, Mississippi, i august i fjor. Det republikanske partiet lot det skje. (AP Photo/Gerald Herbert, File)
KOMPISER: Nigel Farage ble fraktet rundt i Donald Trumps valgkamp som en høyrepopulistisk maskot. Her er han sammen med sjefen selv under et valgmøte i Jackson, Mississippi, i august i fjor. Det republikanske partiet lot det skje. (AP Photo/Gerald Herbert, File)Vis mer

Høyrepopulisme i Europa

Konservative partier må svare for høyrepopulismens fremgang. Uten deres hjelp, ingen Brexit og Trump

Høyresidens gjøkunge.

Kommentar

I talen til Arbeiderpartiets landsstyre tidligere i uka, advarte partileder Jonas Gahr Støre mot alliansen mellom konservative og høyrepopulister. Han mente sosialdemokrater og sentrum må stå sammen mot en utvikling som i fjor ble kronet med Brexit og valget av Donald Trump.

Støre har selvfølgelig et ønske om å lokke både KrF og Venstre over på sin side etter høstens valg. Knut Arild Hareide måtte dermed ut og forsvare sin samarbeidspartner, Frp, som et ansvarlig høyreparti.

Som en bredere analyse, har Støre opplagt rett. Det er ingen høyrepopulistiske partier som har flertall alene. De er som regel overraskende små til å gjøre så mye av seg. Men selv om det politiske Europa-kartet ikke er entydig, er denne uhellige høyrealliansen så fremtredende flere steder at den synes nærmest uunngåelig.

Se bare til Sverige hvor daværende statsminister og Moderaterna-leder Fredrik Reinfeldt ikke en gang ville snakke med Sverigedemokraterna for bare noen år siden. Hans etterfølger har vært nødt til å svelge stoltheten, og SD har på rekordtid oppnådd en posisjon det tok Frp tiår å nå i et annet politisk klima. Nå er det tvert om Erna Solberg og Høyre som er forbilde for sitt svenske søsterparti, og som gir råd om hvordan samarbeide med partier på høyrefløyen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel fare for å la seg blende av den høyrepopulistiske bølgen og gå glipp av det store bildet, advarer Princeton-professor Jan-Werner Müller, forfatter av boka «What is populism?», i en kommentar i Financial Times denne uka. Han mener vi må se nærmere på de konservative partiene som gir dem spillerom, blant annet ved selv å bevege seg inn i det populistiske landskapet og gi høyrepopulistene en legitimitet de sårt trenger for å bli akseptert blant folk flest.

Mange tror høyrepopulister ynder å bli kritisert av sine motstandere, men en mindre synlig strategi er å få andre partier til å anerkjenne dem.

Den tidligere lederen i britiske Ukip, Nigel Farage, liker for eksempel å ta æren for Brexit – og har i all beskjedenhet tatt litt av æren for Trump. Han dukket stadig opp i den amerikanske valgkampen som en slags høyrepopulistisk maskot og synlig bevis på at en mann kan snu et kontinent på hodet. Angivelig snakket den nye presidenten med Farage før han tok den obligatoriske telefonen til statsminister Theresa May.

Men Farage og hans omstridte Ukip kunne aldri ha sørget for Brexit alene. Den tvilsomme æren må David Cameron ta som utlyste en folkeavstemning for å rydde opp i en maktkamp i det konservative partiet. Uten Boris Johnson og Michael Goves støtte, hadde Farage forblitt en ekstrem parentes. I stedet fikk han sette et historisk punktum, ikke bare i Storbritannia, men i hele Europa.

Så er det selveste Donald Trump, den største gåten av dem alle. Han vurderte å stille som uavhengig kandidat, men visste han hadde større sjanse hvis han meldte seg på i den republikanske nominasjonen. Høyrefløyen i partiet hadde lenge beredt grunnen for et populistisk kupp USA ikke har sett maken til. Noen konservative prøvde å stå imot, men det var ingen kjerne igjen å holde fast ved. Forsøket på å utdefinere ham som høyrepopulist og en falsk republikaner, viste seg nytteløst i et parti som de siste åtte årene hadde latt fundamentalister i Tea Party-bevegelsen ta over styringen. Den vulgære politiske opportunismen som hadde fått utvikle seg under Obama-årene, endte uvegerlig i en Trump med Steve Bannon på slep.

Det er et paradoks at konservative partier skal bidra til å legitimere politikere som er anti-elite og anti-kunnskap, som er illiberale og proteksjonistiske. Slektskapet er av og til vanskelig å nøste opp, hvis man bare følger de tradisjonelle partipolitiske grenene.

Trolig er det riktigere å si som historikeren Timothy Garton Ash, at det er det liberale hegemoni som har tapt fotfeste. Både til venstre og høyre rases det mot innvandring, frihandel og likestilling. De to ytterpunktene møter hverandre i en nasjonalistisk og illiberal lengsel. At Trump i 2017 kan slippe unna med å si at jobber er tapt på grunn av innvandring og frihandel, ikke automatisering og vekst, er et mysterium for en liberal elite.

Hvis Jonas Gahr Støre har ambisjoner om å demme opp for høyrepopulisme, er det vel og bra. Han fikk kjeft for at det nye partiprogrammet var påfallende vagt når det gjelder EU. Men det skyldes kanskje at hans eget parti også sliter med det han advarer mot, anti-europeiske og nasjonalistiske krefter.

De liberale har dårlige kår i høyrepopulismens verden. Også på Youngstorget.