For ikke så lenge siden befant jeg meg på toget mellom Oslo og Røros, da jeg fikk behov for en tur på toalettet. Akkurat da jeg var på vei inn døra stoppet toget opp. Jeg ble kastet mot dørkarmen, og slo skuldra. Bannende og stønnende fikk jeg tilbake balansen, mens en mengde tanker for gjennom hodet mitt: Dette var utrolig uansvarlig fra togførerens side, han bremset opp uten tanke på passasjerene! Han ga rett og slett blaffen i dem, egoisten!

Naturligvis var alt dette ren projeksjon fra min side. I virkeligheten hadde togføreren ingen mulighet til å vite at jeg akkurat da var på vei gjennom en dør. For ikke å snakke om at det mildt sagt ikke var unaturlig at han stoppet på en stasjon!

Grunnen til at jeg gjenforteller denne historien er at den på en enkel måte illustrerer en av grunnene til at konspirasjonsteorier oppstår: Vi mennesker har lett for å se agendaer, også der de ikke finnes. I tillegg kan konspirasjonsteorier paradoksalt nok gi en følelse av trygghet. Ved å se hendelser som resultat av en uhyggelig plan, slipper vi i det minste belastningen ved å måtte innse at verden i virkeligheten er et kaotisk sted der ingen egentlig har oversikt eller kontroll.