Merkelig valg: «Jeg skulle likt å høre NRKs journalistfaglige begrunnelse for å markere tiårsdagen for verdenshistoriens blodigste terrorangrep med å sende konspirasjonsteorislageren Loose Change», skriver kronikkforfatteren. Foto: Gulnara Samoilova/AP/Scanpix
Merkelig valg: «Jeg skulle likt å høre NRKs journalistfaglige begrunnelse for å markere tiårsdagen for verdenshistoriens blodigste terrorangrep med å sende konspirasjonsteorislageren Loose Change», skriver kronikkforfatteren. Foto: Gulnara Samoilova/AP/ScanpixVis mer

Konspirasjoner i riksmediene

Jeg håper at jeg i juli 2021 slipper å se en film om at Arbeiderpartiet planla Utøya-massakren.

Det er ti år siden 11. september 2001. Jeg er noe forundret over hvordan NRK og Klassekampen velger å markere dette.

NRK har sendt flere dokumentarer. Noen av dem er både gode og interessante, men NRK valgte også å sende konspirasjonsteorislageren Loose Change, i en av de mange utgavene filmen er laget, An American Coup. De utstyrte riktignok filmen med en redaksjonell advarsel om at dette er tøv, men de valgte altså likevel å sende den.

Jeg skulle likt å høre NRKs journalistfaglige begrunnelse for å markere tiårsdagen for verdenshistoriens blodigste terrorangrep med å sende denne filmen, en film som mer eller mindre påstår at det var amerikanske myndigheter selv som sto bak.

La meg si det på en annen måte: Jeg håper at jeg i juli 2021 slipper å se en film om at Arbeiderpartiet planla Utøya-massakren, selv om den skulle være utstyrt med aldri så mange redaksjonelle advarsler. Det er på et slikt nivå NRK plasserer seg når de sender dette rælet. Hvis de ønsket å sette et søkelys på konspirasjonstenkningen, kunne de ikke valgt å sende en seriøs dokumentar om konspirasjonsteorier? Hadde de ikke budsjetter til å kjøpe ordentlig journalistikk? Står det så dårlig til med statskringkasteren? Kunne de ikke i det minste ha satt av tid til en grundig gjennomgang, en kritisk vurdering?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hvor var du den 11. september?» er et spørsmål som ofte stilles i disse dager. Som de fleste av oss, husker jeg det godt. Studentavisen jeg jobbet for var forsinket, den skulle ha kommet ut allerede dagen før. Forsiden var prydet av et bilde av Frihetsgudinnen. Ikke den som står i New York, men den som står utenfor Fristaden Christiania, en frihetsgudinne kronet med krysserraketter og lenker, forsidebildet var mitt eget.

Jeg var innom Studentersamfunnet i Stavanger, Folken, for å se om avisa endelig hadde blitt levert fra trykkeriet. Det var den ikke. Det som i stedet fanget oppmerksomheten min var den merkelige filmen alle av en eller annen grunn satt og så på. Først etter en stund forsto jeg at dette ikke var en film. Jeg gikk videre til lokalene til en organisasjon som gjerne oppfattes å ligge på den politiske venstresiden. «Dere må se på Internett», sa jeg. «Noen har føkka med amerikanerne».

Da bildene av World Trade Center kom opp på dataskjermen reagerte en av dem som var der med noe som mest av alt minnet om glede. Vedkommende fikk riktignok kjeft av andre, men det gikk inn på meg. Da studentavisen med forsidebildet fra Christiania endelig kom ut dagen etter, følte jeg meg skitten.

Etter hvert skulle ubehaget mitt med den radikale venstresiden begynne å vokse. Jeg søkte innover mot et venstreorientert sentrum. 11. september 2001 forandret min verden. Det skulle bare mangle. Jeg håper at 22. juli 2011 også vil forandre noens verdensanskuelse. Eurabia-teoretikerne burde tenke seg om igjen. Men det burde også enkelte andre.

I nettavisen Slate stiller Jeremy Stahl et annet spørsmål: «Hvor var du når du hørte den første konspirasjonsteorien om 11. september?». Selv husker jeg ikke. Det gjør Stahl. Han hørte den om ettermiddagen den 12. september 2001. Stahl skriver videre om hvordan det allerede tidlig begynte å ryktes at 4000 jøder var advart om angrepet på forhånd, og derfor ikke møtte på jobb. Denne historien slo aldri godt an, men gjentas fremdeles i enkelte konspirasjonsteoretikerkretser.

Historien om at amerikanske myndigheter selv skal ha stått bak, og at det var en «kontrollert sprengning» som brakte World Trade Center ned, solgte imidlertid bedre. Også denne teorien vokste fram fra vanlig konspirasjonshold.

Et av nettstedene som svært tidlig forfektet teorien var serepindity.li. Nettstedet hadde også forfektet konspirasjonsteorier rundt bombingen i Oklahoma City i 1995, og hvis man besøker siden vil man finne både reinspikka jødehat og holocaustfornektelse.

Likevel er dette et nettsted som stadig oppgis som kilde i konspirasjonsmiljøene, også i Norge. Loose Change-filmen som ble sendt på NRK viser ikke til serendipity, men fremmer den samme påstanden, og tidligere utgaver av filmen har blant annet tatt utgangspunkt i en annen høyreekstrem kilde, America Free Press. Det er klissete olje på «sannhetsbevegelsens fjær».

Viljen til å slippe nonsens til stopper ikke med NRK. Klassekampen valgte 10. september å trykke et lengre leserinnlegg av eks-RV-er Trond Andresen, som spør om Israel kan ha visst om terrorangrepet 11. september 2011 på forhånd.

Trond Andresen er langt mer forsiktig enn andre, og tar faktisk utgangspunkt i en reell historie om fem israelere, i sitt dårlig skjulte forsøk på å gi Israel skylda for også 11. september. Det er smart. En konspirasjonsteori med en kjerne av sannhet er mer salgbar.

Når historien ikke har vakt den oppmerksomheten Trond Andresen etterlyser i midtstrømsmediene i de ti årene siden, er det av en enkel grunn: De fem mennene ble sjekket ut av saken.

Hva med den 22. juli 2011? Miljøet rundt den sentrale konspirasjonsteoretikeren Alex Jones - som også har bidratt til «Loose Change»-serien - var raske med å mene at også terrorangrepene i Norge er utført av de samme mørke kreftene de mener står bak 11. september. Jones-kumpan Kurt Nimmo kunne allerede den 23. juli fortelle oss om «bevis» på at terrorangrepene i Oslo og på Utøya var en «falskt flagg»-konspirasjon.

Det hadde ennå ikke gått et døgn. Politiet hadde så vidt begynt etterforskningen. Det politiske Norge var i sjokk. Men en skribent på et relativt obskurt amerikansk nettsted hadde allerede gjennomskuet det hele: «Breivik er åpenbart en person som har blitt utnyttet i en Gladio-operasjon for å ødelegge den politiske motstanden mot banksektoren». Blant «bevisene» er det finske partiet Sannfinnenes motstand mot å bruke finske penger på å løse de økonomiske krisene i andre EU-land. Kreativt.

Også på ekstrem, norsk høyrekant og hos andre Arbeiderparti-hatere i norsk politikk dukker konspirasjonsteoriene opp. De som ikke synes det er nok å indirekte klandre Arbeiderpartiet for terrorismen, gir rett dem rett og slett direkte skyld.

Bare noen dager etter 22. juli fikk jeg en telefon fra en mann som mente man måtte stille dette spørsmålet. Dette, kjære 11. september-konspirasjonsteoretikere, er deres tenkning, oversatt til norsk virkelighet etter 22. juli. «Vi stiller bare spørsmål», sier en del av dere. Nei, dere gjør ikke det. Dere sitter foran laptopene deres og sprer vrøvl, mens dere svelger unna nonsens fra nettet uten å - nettopp - stille kritiske spørsmål. Og hvorfor? Fordi det føles behagelig.

Hvis du ikke har hørt konspirasjonsteoriene om 22. juli ennå, så kommer du snart til å gjøre det. At et av de største terrorangrepene i europeisk historie ikke ble utført av muslimer, men av en norsk-etnisk muslimhater med blondt hår og en korsfarerfetisj, kommer til å slå dype sprekker i enkeltes verdensbilde.

Noen av dem, forhåpentligvis mange, kommer til å forkaste sin tidligere idioti. Andre kommer til å klamre seg fast. Og da er konspirasjonstenkningen enkleste utvei. Slik slipper man å forstå. Slik slipper man å tenke selv. Det er en felle jeg selv kunne ramlet i da mitt verdensbilde slo sprekker 11. september 2001. Og hvis jeg skulle gi et råd til de som nå opplever det samme, ville det være det følgende: Vaksiner deg. Still kritiske spørsmål til konspirasjonstenkningen. Sett deg inn i den faktiske ideologiske bakgrunnen for angrepene. Gå ikke i fella.

Innlegget er en forkortet versjon av et innlegg som har stått på Strømmens blogg, oyvindstrommen.be.