«Jeg syns det er avskyelig, det som har skjedd», sa Siv Jensen. Det var 24. juli 2011. To dager etter bomba i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. I Oslo var det helt stille i gatene. Inne på Stortinget ble partilederen intervjuet av NRK, om terroristens tilknytning og mangeårige medlemskap i Fremskrittspartiet. «Jeg syns det er avskyelig det som har skjedd, men jeg syns det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet», sa hun.

Hadde vi ikke vært så bedøvet av terroren, hadde vi kanskje stoppet opp der og da, og lurt på hva slags utsagn dette egentlig var. En påstand som plasserer journalisten, hun som stiller spørsmålet, på samme nivå i avskyelighet som mannen som har skutt 69 unge mennesker på kloss hold, gjennom hendene de holdt for ansiktet, i ryggen mens de løp, i armene, beina, magen, halsen. Sammenlikningen var så vanvittig at vi ristet det av oss. Det var så mye verre ting å tenke på. Men der og da la det seg et lokk over denne delen av historien. I Norge politiserer vi ikke 22. juli. Vi knytter det ikke til noe gjenkjennelig i det norske samfunnet, det offentlige ordskiftet eller noe politisk parti.