911-KONSPIRASJONER: Folk spekulerer alltid rundt hendelser de synes er viktige, som terrorhandlinger, større ulykker eller kjente menneskers dødsfall. Etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001 har det ikke manglet på konspirasjonsteorier. Foto: AP / NTB Scanpix
911-KONSPIRASJONER: Folk spekulerer alltid rundt hendelser de synes er viktige, som terrorhandlinger, større ulykker eller kjente menneskers dødsfall. Etter angrepet mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001 har det ikke manglet på konspirasjonsteorier. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Konspirasjoner

Konspirasjonsteorienes kraft

Folk sammensverger seg hele tiden, både i stort og smått.

Meninger

Både politikk og hverdagsliv er full av folk som legger planer sammen i skjul. Men det er ikke alltid at vår naturlige tilbøyelighet til å se vilje bak hendelser stemmer. Vi mennesker er tilpasset å se etter vilje og mønster. Fra ansikter i skyene til guder og menneskelige sammensvergelser er vi litt for gode til å finne vilje bak hendelser og mønster i verden.

Når vi blir i overkant tilbøyelige til å se et mønster, blir resultatet tvilsomt. Når dette handler om sammensvergelser kaller vi det «konspirasjonsteorier». Bruker vi ordet, sier vi at noe er tvilsomt. Typiske konspirasjonsteorier fordreier fakta, forholdene mellom dem, og måten man trekker slutninger på.

Konspirasjonsteorier kan være underholdende og spennende, og de later som om de avslører viktige hemmeligheter om hvordan verden er. Men når de blir brukt på alvor handler det oftere om å gi mening til fæle hendelser. De kan gi en følelse av at verden er forståelig når den går oss imot, og en syndebukk når vi leter etter noen å skylde på.

Slike teorier finnes på mange arenaer, fra stormakts- og innenrikspolitikk til religion og medisin. De fremmes av alt fra de mest marginale til de mektige, og ikke alltid fordi de blir trodd. Noen ganger er det kynisk propaganda, andre ganger fleip, underholdning eller kunst og politisk teater. Men det er ikke alltid så lett å skille dem fra hverandre. Den enes bevisste løgn er den andres verdensbilde.

Teoriene varier både i innhold og konstruksjon. For å overleve utenfor desinformasjonssfæren må hver type teori appellere til brukere som finner dem troverdige nok. Det vil si at vi alle mest sannsynlig møter konspirasjonsteorier vi er mer tilbøyelige til å tro, fordi de passer og kommer fra kilder vi stoler på. Hvordan gjenkjenner vi en dårlig teori om sammensvergelser?

Konspirasjonsteorier kjennetegnes ofte av hyperaktiv leting etter skjulte mønstre og skjulte aktører, men det er gradsforskjeller her. I den virkelige konspirasjonskulturen henger alt sammen med alt, men siden sammensvergelsen skjuler bevisene er det vanskelig å dokumentere. Man må nøye seg med å peke ut der sammensvergelsen snubler og har lagt igjen (skjulte) spor, som kan vises ved hjelp av spesielle teknikker. I noen kretser er det esoteriske regler, for eksempel bibelsitater, fantasifull symbolisme eller numerologi.

Konspirasjonsteoretikere er ofte vitenskapsbenektere. Når normalvitenskap er tett i pappen eller kjøpt og betalt, kan man jo heller bruke alternativ «vitenskap» fra alternativ medisin til alternativ fysikk, økonomi og historie. Og det gjør man, for å etablere alternative fakta.

Og konspirasjonsteorier har gjerne de «beste» faktaene. Fantastiske «fakta». Hemmelige komplott som omvelter verdenshistorien, hvordan ’kuren mot kreft’ blir holdt skjult, den virkelige årsaken til drapet på JFK eller skjulte trusler mot frihet, liv og helse i teorier om «chemtrails» og vaksiner.

De som forteller om disse «faktaene» kan ha laget dem helt selv, men vanligvis har de bare kopiert dem fra andre. Når du møter faktapåstander som virker merkelige, eller som passer altfor godt med noe du gjerne vil tro, må du altså sjekke dem – grundig. Det kan være vanskelig, men når du gjør det, er det helt vanlig at dikt og forbannet løgn kommer tett som hagl, selv om helt banale ting. Andre nøyer seg med selektiv bruk av foreliggende fakta. Det som ikke passer, blir bare tolket som sammensvergelsens løgner.

Både «alternative fakta» og selektiv bruk av virkelige hendelser handler om konspirasjonsteorienes forhold til bevisets stilling i et argument: det som støtter argumentet er et bevis. Konklusjonen er gitt; bevis og argument følger deretter.

Slikt er ikke alltid så lett å få øye på. Vi tror oftere på teoriene når de passer oss, og de hører sammen med annet vi tror på. Vi tror med følelsene først, og finner begrunnelsene etterpå.

Konspirasjonsteoriene polariserer. Når «de andre» står bak alt som er galt, og ofrene er uskyldige og svake, da blir de sinnbildet på umoral og makt, og du vil jo nødig ta ondskapens side.

Fiendebildet er ofte tydeligst når det involverer konspirasjonsstereotypier. Noen av de disse forestillingene er primært knyttet til grupper, og ser på enkelte grupper mennesker, for eksempel jøder, muslimer, media, finansfolk og politikere som om de typisk arbeider med onde planer i det skjulte. De blir et mangehodet troll med én vilje og én plan.

Overdrevne bilder av andre gruppers enhet er veldig vanlige. Det betyr at selv om så sterke fiendebilder som konspirasjonsstereotypiene er typisk for ekstreme ideologier, så dukker de også opp i vanligere fordommer. De kan bli aktivert når vi blir skremt og føre til at vi leter etter «sterke ledere» vi tror kan gjøre oss trygge.

Noe av det som kan aktivere konspirasjonsstereotypier er hendelseskonspirasjonsteorier. Folk spekulerer alltid rundt hendelser de synes er viktige, som terrorhandlinger, større ulykker eller kjente menneskers dødsfall. Det er én av måtene vi forsøker å finne ut av hvordan verden henger sammen på. Noen spekulerer fordi de er usikre, mens de ideologisk overstyrte allerede har bestemt seg for hvem som er synderen. De griper umiddelbart til konspirasjonsstereotypien. Da inngår hendelsene gjerne i større systemkonspirasjonsteorier.

Det fører til et siste lite trekk som er vanlig for konspirasjonsteorier: de forenkler kompliserte forhold. Selve fortellingene om sammensvergelsens irrganger kan være snirklete, men hovedforklaringen er at sammensvergelsen har en vond vilje, gjerne styrt av en ond ideologi som står i motsetning til fortellerens.

Selv om mange fortellinger er mest underholdning, er enkelte blodig alvor. Tro på dårlige teorier om sammensvergelse kan føre til handlinger som skader en selv eller andre. Det kan jo være greit å unngå.

Asbjørn Dyrendal er religionshistoriker og professor ved NTNU.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook