IKKE GODT NOK: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener det er urovekkende at statsråd Sylvi Listhaug sier hun ikke forstår reaksjonene på Facebook-innlegget hun la ut. Her fra debatten forrige torsdag der Listhaug til slutt kom med en uforbeholden unnskyldning. Video: Stortinget Vis mer Vis mer

Hatet mot Arbeiderpartiet:

Konspirasjonsteorier helt uten motstykke

Den anstendige høyresiden bør vurdere å «spille 22. juli-kortet» selv, hvis de synes det er vrient at bare Arbeiderpartiet gjør det.

Meninger

Det er harde tider i norsk politikk. Overdrivelser, halvsannheter og grisetaklinger begås fra alle kanter. Hei, du trenger ikke stole på meg her. Påminnelser om at det finnes minst to sider av alle saker har florert i etterkant av justisministerens Facebook-post om at Arbeiderpartiet «setter terroristenes rettigheter over nasjonens sikkerhet».

For å nevne noen, har både Minervas Nils August Andresen, tidligere Erna Solberg-rådgiver Sigbjørn Aanes og Civitas Torstein Ulserød kommet med hver sin avisartikkel som understreker poenget.

Hvis det virker litt i overkant å lese tre innlegg skåret over samme lest (1. Listhaug gjør regjeringens arbeid vanskeligere med støyen sin. 2. Hun burde tenke seg om, og for all del, jeg forsvarer ikke uttalelsene hennes 3. Men ærlig talt, Eivind Trædal/Mani Hussaini/skoledebattanter, dere!), kunne du se dem synge i kanon på tirsdagens Dagsnytt 18 i møte med Anniken Huitfeldt.

De klarte seg helt fint, manet til anstendighet og var bekymret over økende polarisering. Ba folk komme seg opp fra skyttergravene sine. Det er mye grums der ute, generelt sett. Og det er jo helt sant.

Her er en annen ting som er sant. Det finnes en utbredt tanke i norsk nettdebatt om at Arbeiderpartiet med forsett har ført det norske folk bak lyset i mange tiår. Her kan du for så vidt stole på meg, om du vil: I løpet av et og et halvt år som moderator i Dagbladets kommentarfelt viste det seg fort at dette var deprimerende dagligdags i diskusjoner som handlet om ting som Arbeiderpartiet, innvandring, terrorisme eller EU-spørsmål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gikk rett og slett ikke en uke, knapt en dag, uten at noen debattanter beskyldte representanter for partiet for å være landssvikere. Begreper som «femtekolonister» og «dolkestøt» gikk igjen, det samme gjorde tilnavn som «Landsmorderen» (Gro Harlem Brundtland), «Koran-Hadia» og «Judas Gahr Støre» (relativt selvforklarende, de to siste).

Det fulle konspiratoriske byggverket, som er ganske rikt på historisk fantasi, og som blant andre moderatorkollega i Dagbladet John Færseth har beskrevet i sin bok «KonspiraNorge», var ikke alltid til stede. Noen ganger kunne folk rett og slett bli fortørnet når de ble konfrontert med hva påstander om landssvik faktisk innebærer – det var liksom bare språkbruken de hadde lagt seg til.

Men selv om ikke alle trakk linjene helt tilbake til Nygaardsvold-regjeringen, var kjernen i mange av innleggene tross alt likelydende: Arbeiderpartiet har ført oss bak lyset. De har sveket Norge.

Selvsagt gjaldt dette et mindretall av dem som kritiserte Arbeiderpartiet, og selvsagt var også tonen ofte knallhard på begge sider. Vi som jobbet med kommentarfeltet endte opp med å måtte slette hatske utfall mot så godt som alle norske toppolitikere – Erna, Sylvi og Siv inkludert. Men det fantes ikke et lignende, bekmørkt mønster når det gjaldt andre partier.

Brunbeising? Ja visst. Grove usakligheter? Er du gæren. Men en utbredt tanke om at Fremskrittspartiet eller Høyre i årtier metodisk og med overlegg har begått en forbrytelse mot det norske folk? Glem det.

Og det skal vi jo være glade for, én sånn konspirasjonsteori er en for mye. Men så lenge den finnes, må vi forvente at folk ser det i øynene – og ikke at de antyder at den har noe relevant motstykke. Det kan virke som at mange, når de hører snakk om «Ap-hat», tenker at det dreier seg om relativt normale former for politikerforakt og grisespill.

Det er inntrykket man sitter igjen etter å ha lest tekstene til Aanes, Ulserød og Andresen. Ingen av dem vier det konspiratoriske aspektet noe plass i tekster som ellers er ganske breddfulle av nyanseringer og forsøk på å sette saken i perspektiv.

På den svært spesielle utgaven​ av Debatten på NRK torsdag kveld brukte Fremskrittspartiets Hans Andreas Limi også taletid på å understreke at overtredelser skjer på begge sider av det politiske spekteret. Og det er sant, men selv om man stryker i telleren og nevneren på den brøken der så mye man vil, kommer man fremdeles til å sitte igjen med denne ulmende resten.

Det går an å forstå at 22. juli og tankene som ga grobunn til Breiviks handlinger er vanskelig å hanskes med for folk i andre partier – det er tross alt forferdelig vanskelig for Arbeiderpartiet selv.

Det var spesielt å se Jan Tore Sanner, som har hatt litt av en uke, gå inn i problemstillingene på Debatten. Det var som om det med ett var virkelig for ham igjen – etter år med normalisering som førte fram til de ulykksalige uttalelsene han kom med forrige fredag.

Det beste en minister som Sanner kan gjøre fremover er i grunnen å «spille 22. juli-kortet» selv – med andre ord erkjenne at dette spesifikke hatet eksisterer, at det allerede har fått alvorlige konsekvenser og at det ikke har noen plass i den politiske normaltilstanden.

Kanskje det til og med er lettere for politikere fra andre partier enn Arbeiderpartiet å gå til effektive motangrep mot det. Om terroren rammet oss alle, om 22. juli er en nasjonal tragedie, er oppgjøret med denne gjengen et nasjonalt ansvar.

Det gjelder selvsagt også justisministeren. Hun mener seg misforstått. Når det endelig kom beklagelser fra talerstolen på Stortinget, gjorde hun det til et spørsmål om uheldig timing.

Men selv om man godtar den forklaringen, står forventningen fast – også lenge etter at «Utøya 22. juli» har sluttet å gå på kino: På et eller annet tidspunkt hadde det vært stas med en justisminister som virker klar over denne problemstillingen og som bruker sine høyt skattede retoriske evner på å finne måter å filleriste Arbeiderpartiet på som ikke gjør jobben like forbanna enkel for den lille, høylytte minoriteten som bærer på akkurat disse giftige holdningene.

For sannheten er jo at verken hun eller partiet hun representerer noensinne åpent kommer til å vedkjenne seg disse menneskene. Så i akkurat det spørsmålet finnes det i grunnen bare én skyttergrav for normale, anstendige mennesker. Hopp inn.