Konspiratorisk

Ikke smart nok til å være en realistisk thriller, men fin atmosfære.

Terning4 Premiere på TV2, skjærtorsdag, kl. 21.25

mik@dagbladet.no TV: Jeg er alltid klar for en god konspirasjon. I løpet av den nylig avsluttede Bush-æraen er vi blitt servert flere gripende tv-thrillere om kriminelt samrøre mellom politikere og pengefolk – og flere middelmådige. «Mørkemannen» tilhører sistnevnte gruppe. Men siden denne tredelte serien sendes i påska, og dermed per def må kalles påskekrim – en sjanger der usannsynlig, tullete handling synes å være normen – velger jeg å godta usannsynlighetene. Og da blir det straks mer underholdende (innen visse grenser, selvsagt) å følge den forsofne journalisten Max Raban i hans jakt på konspiratører.

Raban tåler ikke dagens lys, bokstavelig talt. Han har en fobi som hindrer ham i å gå ut på dagtid. I tillegg er han en journalistisk møkkagraver, like bokstavelig talt. Han roter i folks søppel på jakt etter avslørende kvitteringer og annet. Han får raskt ferten av en konspirasjon som involverer en stinkende mektig investorgruppe og en nykonservativ tenketank. Med andre ord, en intrige klekket ut i et annet klima, pre-finanskrise. Dette er 2006. I dag pusler George W. Bush i hagen, Cheney er den gale mannen i kjelleren og Blackwater har byttet navn. Hele kabalen har gått i dekning.

Men det er ikke dette som gjør «Mørkemannen» lite overbevisende. Verden er ikke forvandlet. Det er fortsatt mektige skurker der ute. Problemet her er at verken heltene eller kjeltringene er smarte nok. En politisk thriller må være realistisk, hvis ikke blir den latterlig. Dessuten er det forstyrrende når karakterene gjentatte ganger, midt i oppjagete sekvenser, stanser opp for å diskutere prinsipper: Dere kan ikke snikmyrde folk for å bevare vårt demokrati. Jo, det kan vi, min bror er i Afghanistan og beskytter sånne ynkelige, snillistiske feiginger som deg. Ja, men la meg sitere fra Eisenhowers avskjedstale … Ok, nå må vi forte oss.

Heldigvis er James Nesbitt i hovedrollen en likandes type. Kritikeren AA Gill har treffende beskrevet ham som «a sort of potato-faced, balding George Clooney» og han kler å være antihelt. Og, som sagt, er du i påskemodus, er dette underholdende nok. Rabans fobi har også gitt anledning til å skape en fin noir-stemning.