Konstruert fattigdomsgrense

EUS STATISTISKE

sentralbyrå, Eurostat, har lagt frem sine fattigtall for Norge og fattigtallet gikk til himmels over natten. At EUs fattigdomsgrense fattigdefinerer minstepensjonistene er betimelig. Fattigdomsgrensen er imidlertid primært en statistisk konstruksjon etablert for sosialøkonomiske analyseformål.

Er fattigdomsgrensen i Norge, her for en enpersonhusholdning, 6800 kroner per måned (50 prosent av median inntekt i Norge) eller 10 000 kroner (60 prosent i EU)? Spørsmålet kan bare besvares hvis vi trekker inn normale levekostnader og gjør etiske vurderinger av behovsdekningen. Median inntekt er 13 600 kroner per måned. Median inntekt er ikke en urimelig fattigdomsgrense i Norge i dag. Hvorfor bruker ikke Eurostat 100 prosent av median inntekt for høykostlandet Norge? Ganske enkelt fordi det da blir 50 prosent fattige i Norge.

De reelle økonomiske levekår endres selvsagt ikke av hvor man legger fattigdomsgrensen. Det er bare det statistiske fattigdomsmålet som endres.

Tiltaksplan mot fattigdom (2002-2003) kan likevel karakteriseres som et statistisk mesterstykke i bortforklaring av fattigdommen i Norge. Meldingen er en katastrofe for de fattige fordi regjeringen nå, i realiteten, presser inntekten til store husholdningsgrupper ned mot sin egen fattigdomsgrense, paradoksalt nok uten at det blir flere fattige (les; fattigdefinerte).

Reell fattigdom rammer flere i Norge enn også EU-tallene viser. 25 prosent av husholdningene i Norge, 500 000 husholdninger, har svært lav inntekt (gjennomsnittlig 105 000 kroner i årsinntekt). De nest fattigste 25 prosent har ikke mer enn 210 000 kroner.

Fattigdomsgrensen gir signaler om hva politikerne mener er akseptable levekår i et gitt land. Fattigdomsgrensen misbrukes følgelig fordelingspolitisk. Siden minstepensjonistene ikke er fattigdefinerte i Norge, så får ikke disse glede av noen «fattigdomsbekjempende tiltak».

Nå trenger vi

egentlig ikke statistisk konstruerte fattigdomsgrenser. De forblinder og er bare til besvær. Det vi trenger er et meningsfylt fattigdomsbegrep, en behovsdekningsindeks og en styrende levekårsstandard. Da kan vi igjen få øye på fattigdommens smertefulle realitet.