Konstruert luftslott

Lufta er for alle.

CD: Mosse-lukta, Union-fabrikken i Skien og ølgjærstanken etter Ringnes på Grünerløkka - man merker ikke at lufta er der før noe er galt med den. Med musikk er det heldigvis omvendt. Hvis man ikke merker den, har den som regel ikke noe der å gjøre. Med noen hederlige unntak:

Søndagsmusikk

Siden debutalbumet «Moon Safari» (1998) har Nicolas Godin og JB Dunckel utforsket grenseoverdragelsene mellom bevissthet og ubevissthet, chill og pop, følelser og flaneri. Flinke har de også vært. «Moon Safari» ble ikke bare nittitallsgenerasjonens ultimate søndagsplate, men Godin og Dunckels deilig dvaske synth/rytme-kreasjoner var stemningsmusikk slik man ikke hadde hørt det før: futuristisk, fremmedgjort, beinmelankolsk. På soundtracket til «Virgin Suicides» eksellerte de også i det som (visstnok) er filmmusikkens hovedmisjon: å være til stede uten å merkes, å framheve stemningene som allerede ligger i bilde og dialog.

Johnny Cash

Men livet er ikke som på film. Musikk er til for å høres og på «Pocket Symphony» har Air trukket den cinematiske visjonen altfor langt. De har åpenbart ønsket å fokusere mer på stemning enn melodi, forsøkt å lage et soundtrack til ditt hverdagsliv. Problemet er bare at de konstruerer et luftslott: en synthstripe her, et daft rytmeparti her med litt svevevokal på toppen. Det er elegant stilisme uten innhold. Jarvis Cocker forsøker riktignok å gi «One hell of a party» litt nerve med sin Johnny Cash-kopistiske vokal, men ender med å høres ut som om han har kjøpt cowboyutstyr for femti kroner på Toys R\'Us. «Pocket Symphony» kommer aldri til å bli soundtracket til mitt liv av én grunn: jeg er ikke livstrett, og det er den eneste stemningen Air klarer å formidle denne gangen.