KJØNNSSTEREOTYP: Lars Monsens hardt prøvede svartkjele etter at Trine Rein hadde skrubbet den ren. En typisk vits i «Vilt & vakkert». Foto: Lars Eivind Bones
KJØNNSSTEREOTYP: Lars Monsens hardt prøvede svartkjele etter at Trine Rein hadde skrubbet den ren. En typisk vits i «Vilt & vakkert». Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Konstruert, rart og litt klamt

Kjærestepar i solnedgang.

||| SHOW: Dette er uten tvil en av de mest bisarre konstellasjonene som har delt scene i Norge.

Lars Monsens skrytehistorier fra et langt, myggbefestet og bjørner-i-solnedgang-liv i villmarka, paret med en oppstykket Trine Rein-konsert.

Og det hele rammet inn av en overtydelig understreking av at dette — goretexeventyreren Monsen og den høyhælte, millionselgende popstjerna — er et herlig umake par. Er de ikke søte sammen?

Vi Menn på kulturhus På papiret tegner altså dette showet, hvis det kvalifiserer til en slik betegnelse, til å være som en litt lang og skrytete Vi Menn-artikkel med levende bilder til, krysset med kulturhusvennlig countrypop for et voksent, sittende publikum.

Det er ikke så langt fra sannheten når det kommer til stykket heller.

Men hvis man stapper kynismen et godt stykke nedi tursekken, er det også lett å se at dette for så vidt er et vellykket fornuftsekteskap av et show.

Dyrker kontrastene En hel, uavbrutt Trine Rein-konsert hadde neppe avstedkommet den helt store, glamorøse comebackfølelsen, til tross for at hennes første plate på 12 år holder anstendig nivå og hun kan synge fletta av de fleste.

Og et Lars Monsen-foredrag i seg selv har sin egenverdi og sitt publikum, men her får han om ikke annet en brukbar mulighet til å spille på et litt mer kontrastfylt og mindre éndimensjonalt register.

Stereotyp-svakhet Nå må det samtidig sies at Lars Monsen helhjertet omfavner en stereotyp mannsrolle her, den «kjærlige» husarbeidkjeklingen, vitsing om det kvinnelige ryddegenet og Trine Reins neglevedlikehold møter ikke nevneverdig motstand hos en oppofrende og jovial samboer.

Et aspekt ved dette er også at det er ganske klamt og konstruert i de ikke spesielt glidende overgangene mellom Monsens villmarksvideoer og selvhjelpsaktige «følg drømmene»-monologer, og Reins konsertsekvenser.

Her kunne de nok med fordel ha kostet på seg en manusforfatter, som kunne hjulpet dem med å skape en helhet i det som ellers framstår som en pussig og kunstig konstruksjon av et show.

Det er altså lett å pirke i alt som er rart eller galt eller flaut med kjæresteparets lille villmarkskabaret, men ingen kan ta fra dem at maken til lun, jovial, usubtil og ukynisk underholdning skal man lete lenge etter.