DEKKER OSS TIL: Vi kler på ungene våre. Ikke fordi vi seksualiserer dem, men fordi vi er redd andre kan gjøre det, skriver Grethe Melby.
&nbsp;<span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">Foto: Joseph Eid / AFP / NTB Scanpix</span>
DEKKER OSS TIL: Vi kler på ungene våre. Ikke fordi vi seksualiserer dem, men fordi vi er redd andre kan gjøre det, skriver Grethe Melby.  Foto: Joseph Eid / AFP / NTB ScanpixVis mer

Konstruert skolekrise

Hvor mye av barnas hud skal storsamfunnet pålegge barn å vise i skolebassenget for å signalisere at vi som bor i Norge er frie individer?

Meninger

Et av de fineste bildene jeg har av meg selv er når jeg står som naken treåring på en badeplass. I disse tider er det vanlig å dele bilder på nett, men dette bildet har jeg ikke delt. Jeg er usikker på om bildet ville ha sortert under kategorien «barnepornografi», slik at det ville være kriminelt å spre det. Derfor lar jeg bildet ligge i skuffen.

Bildets kontroversielle potensial forteller noe om graden av seksualisering i vår kultur. Vi kan bli oppgitt over at barnetøysprodusentene lager bikinier til barn helt ned i toårsalderen. Men sånn er det i Norge. Norske mødre kjøper bikini til småjentene sine eller dekker deres brystvorter med badedrakt.

Det er litt rart, om man tenker på skandinavisk frihetskultur. I likhet med tysk freikörperkultur hyller den gleden over å bade naken – og gjøre det meste, egentlig – naken. Samtidig: Hvem lo ikke da skuespiller Sven Nordin kjørte naken på moped i filmen «Sønner av Norge»? Er man i det konspiratoriske hjørnet, kan filmen ses som et tegn på den snikende islamiseringen av norsk kultur, ved at den får nordmenn til å le av sin egen nakenhistorie. Men så koko er vi ikke. Sant?

IKKE ISLAM: Det er ikke islamsk kultur som gjør at mine barn blir flaue når jeg og faren deres hopper i vannet uten en tråd på et avsidesliggende sted, skriver Grethe Melby. Foto: Privat Vis mer

Siden jeg er vokst opp med en SV-mor, er jeg godt kjent med seksualiserings- og kvinnesaksdebatten. I slike miljøer var naken kropp topp. Noen ble fanatiske. En sommerkveld gikk en vennegjeng i land på en strand. Det var kaldt, så de tente bål. Så kom en sinna mann med tykk ullgenser oventil, men kliss naken nedentil. Han skjelte dem huden full med dingeldanglet ute. For der satt de, med klærne på, på en strand for nudister.

Så joda, jeg er vokst opp med en overvektig og skamløs mor som hypper poteter mens hun kjører toppløs på traktor. Bortsett fra pornobladene vi fant i skuffen til faren til venninnen min, begrenset min tilgang til litteratur om kjønn og sex seg til boken «Kvinne, kjenn din kropp». For en fantasifull tenåringsjente er det mulig åbli kåt av det meste. Dessuten fikk jeg tilgang til Samantha Fox, Sabrina og selvsagt Madonna – og etter hvert mange andre som fortalte meg at «har du lyst, har du lov». Det var ikke mangel på lyst. Men det manglet kanskje på noe annet, nemlig regelen: «Har du ikke lyst, har du ikke lov. Og det har ikke noen andre heller.»

Skal vi snakke om seksuell frigjøring i Norge, må vi erkjenne at venstresidens kvinne-kjenn-din-kropp-mentalitet og kapitalismens populærkulturelle budskap har kjørt i tospann. Begge parter mener at man må være fri til å velge selv. Helst fra man er i stand til å peke i butikken – badetruse, bikini eller badedrakt? Og når vi kommer til badedrakt: Noen mødre vil gjerne ha «ben», så slipper de å barbere bikinilinjen. Er de gode rollemodeller? For hva er denne kommersielle påkledningstvangen som gjør at småjenter skjuler sine brystvorter? Vi kler på ungene våre. Ikke fordi vi seksualiserer dem, men fordi vi er redd andre kan gjøre det. Som hvis jeg delte barndomsbildet av meg selv: Jeg kan jo ikke vite hvilke nettsider det kan havne på.

Det er altså ikke islamsk kultur som gjør at mine barn blir flaue når jeg og faren deres hopper i vannet uten en tråd på et avsidesliggende sted. Akkurat hva det er, vet jeg ikke. Jeg aksepterer at mine barn tenker sånn. Jeg tvinger dem ikke til å kle mer av seg. Jeg går i dialog.

Jeg møter heller ikke opp på FAU-møte for å gjøre det til et problem at andres jenter i åtte års alder har bikini på. Jeg møter opp på foreldremøter for å diskutere at politikerne vil legge ned bassenget for å spare penger.

Så når jeg leser at kommentator Tone Angell Jensen i Nordlys ber om forbud mot hijab i barneskolen, og mener at ansatte i skolen «velger minste motstands vei» fordi de ikke nekter elever å ha på seg heldekkende svømmedrakt, tenker jeg følgende: Enkelte i norsk presse sliter med å ha respekt for oss som «jobber på gølvet» i kunnskapssamfunnet. Derfor spør de oss ikke hva vi mener heller.

Hadde Angell Jensen spurt, ville hun ha fått vite at det er mye som ikke er greit i norsk skole. Det er ikke greit at det ikke er nok ressurser til å følge opp alle elever som dropper svømmeundervisning, uansett hva grunnen er. Det er problematisk at Ungdommens bystyre i Bergen kjemper for dusjer i egne avlukker. Men for dem handler det om kroppspress, lav selvfølelse, opplevelse av å ikke holde mål og konkret – frykt for å bli fotografert naken.

Alt sammen er problemstillinger vi jobber med – og som jeg personlig så at ikke ble løst med egne dusjavlukker – men det er jo ikke jeg som skal dusje der. Men er jeg kroppsøvingslærer, er nok jeg den som tar imot telefonen fra faren som ikke vil ha noe av at læreren presser den overvektige jenta hans til å dusje og svømme med de andre. Og da går man i dialog.

Derfor blir kravet om et forbud mot heldekkende drakt for barn i svømmehallen merkelig. Skolens motivasjon er å få elevene i vannet slik at de lærer å svømme. Rektoren må følge opplæringsloven.

Det er for så vidt interessant å ta kleskodedebatten, hvis man ikke har mye annet å diskutere. Men å påstå at skolen er i integreringskrise og at vi lærere velger minste motstands vei? Nei, skolens virkelige store krise er at vi ikke greier å nå ut til den allmenne offentlighet med alle de ulike problemene vi har. De er for komplekse og lite nyhetsvennlige.

For enkelte journalister synes det i tillegg å være krise å måtte sette seg inn i hva opplæringsloven faktisk sier, og hvilke rammer rektorer og lærere må forholde seg til. For politikere er lærernes løsningsforslag for dyre. Da er forbud billigere politikk. Kanskje det er derfor lederen av Utdanningsforbundet må repetere til det kjedsommelige at en lærermangel er på vei, mens andre forsøker å nå ut med små debattinnlegg om manglende norskopplæring for minoritetselever.

Det skaper sikkert ikke stor trafikk på nettet for en avis å melde at skolehelsetjenesten i Norge bør styrkes, eller at læreplanen i kroppsøvingsfaget har for lite fokus på psykisk helse. Men det betyr ikke at problemene ikke finnes.

Det hadde kommentatoren i Nordlys også fått med seg, hadde hun tatt seg bryet med å kontakte Utdanningsforbundet for å høre hva Norges største lærerorganisasjon ser som krisene i norsk skole.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook