Konstruksjon med svakheter

Harrison Ford i «Crossing Over».

FILM: Når det gjelder forventninger til godt skuespill, bør en ikke håpe på for mye når Harrison Ford står øverst på rollelisten. Dramaet «Crossing Over» har flere gode tilløp og tematisk beveger den seg i spennende farvann. Men som helhet faller den gjennom. Gode intensjoner til tross.

Myten lever
Det handler om gleden ved å være en vaskeekte amerikansk statsborger, og fortvilelsen ved å ikke være det.

USA er etter sigende stadig det landet i verden flest mennesker drømmer om å bosette seg i. Myten om at absolutt alle kan begynne med to tomme hender og ende på toppen av pyramiden, lever stadig. Hvorfor? Fordi det er sant. Akkurat like sant som at alle kan vinne hovedpremien i Lotto

Smertefullt
«Crossing Over» er en såkalt flettverksfilm à la «Short Cuts», «Magnolia» og «Crash». Her er mange parallelle historier som krysser eller tangerer hverandre, visuelt symbolisert ved utallige flybilder av motorveispagetti i Los Angeles. Problemet med denne fortellerformen, er at den kan bli vel konstruert. At mønsteret under blir sjenerende synlig. Mye kan reddes hvis skuespillet er hundre prosent overbevisende. Det er det ikke her. Verktøykassa skuespilleren Harrison Ford har til rådighet er ikke spesielt velutstyrt. Hans repertoar er begrenset, for å si det forsiktig, og problemer oppstår når han drister seg utenfor det vante. Det er vanskelig å kjøpe Indiana Jones som politietterforsker med et stort, bankende hjerte for ulovlige innvandrere, og nesten smertefullt å se ham forsøke å mane fram noe som likner på ekte medfølelse. Innsatsen fra de andres skuespillerne er også av svært variabel kvalitet.

Fortjent bedre
Regissør og manusforfatter Kramer forsøker å gape over for mye. Filmen hadde utvilsomt tjent på å ofre noen av historiene for å kunne gå dypere i andre. For her er både interessante skjebner og spennende tematikk. Det kan ingen ta fra herr Kramer. Men alt dette hadde fortjent en bedre og mer gjennomført film.