ET SAVN: «At Bieber skaper kaos i byer over hel verden, signaliserer at dét å kunne enes om populærmusikken og dyrke den i fellesskap har vært et savn», skriver kronikkforfatterne. Foto: Brendan McDermid / Reuters / NTB Scanpix
ET SAVN: «At Bieber skaper kaos i byer over hel verden, signaliserer at dét å kunne enes om populærmusikken og dyrke den i fellesskap har vært et savn», skriver kronikkforfatterne. Foto: Brendan McDermid / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Konsumkultur for de ukritiske?

På svært konvensjonelt vis formidler Justin Bieber noe oppriktig og rent. Kanskje er det nettopp derfor ungdommen opplever ham så sterkt.

37-bussen fryser i tjue minutter. Det er visst snakk om en avansert trafikkork. Alle passasjerer må forlate kjøretøyet, midt i den eksosfylte tunnelen ved Arne Garborgs plass. Ørene fornemmer gledesrop og gapende sang - er det demonstrasjon på Youngstorget? Tre jenter i trettenårsalderen løper forbi, rødsprengte i ansiktet, høye på sukkerholdig drikke. Reggisen glitrer stolt, øynene er i ferd med å dette ut av opphisselse, og i panna står det skrevet med svart sprittusj i store typer: «I love you Justin Bieber!!!»

Resten er historie. Norge var ikke forberedt på at Justin Bieber er verdens største popstjerne. Han var Hits for Kidz. Etter all sannsynlighet en av de masseproduserte dokkene fra Nickelodeon- og Disneyland. Konsumkultur for de ukritiske og substansløse. Dritten for de i midten. Også forstått som barn og ungdom, i alle fall for de mange som på voksenvis har glemt hvordan det var å besvime foran de - med dagens øyne - visuelt uspektakulære The Beatles.

Undertegnede var blant dem som bladde opp for å se den fengslende dokumentaren «Justin Bieber: Never Say Never» (2011) på kino, av ren skjær popkulturell nysgjerrighet. Filmen åpenbarte at Bieber slettes ikke er et blaff; her snakker vi om en usedvanlig talentfull artist som komponerer og skriver sine egne låter, som danser rundt på scenen med stoisk selvsikkerhet og karisma. Og dét med en formidlingskraft som kommer innenfra, som hos Michael Jackson og hans like på åttitallet, da MTV var hovedleverandør av hverdagsmagi og popstjernene nøt en helt annen status enn i dagens fragmenterte Spotify-klima. At Bieber skaper kaos i byer over hel verden, signaliserer at dét å kunne enes om populærmusikken og dyrke den i fellesskap har vært et savn.

Popen har distinkte egenskaper, og det blir merkelig å vurdere den ut ifra parametere som hører kunstmusikken til. Sistnevnte har blitt revet fram og tilbake mellom ulike tradisjoner opp gjennom historien, og er følgelig en utømmelig kilde til kultivert nytelse for dem som vet å verdsette den, men faktorene som skaper vellykket popmusikk dreier seg ikke rundt antallet akkorder. Reduserer man popen til en øvelse i virtuositet mister man dens vesen av syne. Det var neppe de sofistikerte komposisjonene til The Beatles som gjorde at folk måtte bæres ut på bårer, snarere «Yesterday» og «She Loves You».

Den som har ører kan høre - og føle. Elvis hadde soul. Det har Bieber også, og med en vakker røst og ditto utseende blir kombinasjonen uslåelig. Det er vanskelig å argumentere intellektuelt for skjønnheten i en låt som «Baby», men den er til å ta og føle på for en anselig gruppe lyttere.

Innflytelsesrike artister som Usher og Kanye West har omfavnet Bieber. Ikke for å utvide sin egen målgruppe via en innbringende duett, men fordi de skimter et enormt potensial. Da får det bare være at surmagede representanter for den intellektuelle middelklasse kjenner et behov for å markere «connaiseurship» eller autentisitet ved å gjøre Justin Bieber til det abjekte, en persona non grata. Noen opplever regelrett avsky, som anmelderen hos det svenske filmnettstedet Cine.se i møte med filmen «Never Say Never»:

Følg oss på Twitter

«När jag ser publiken skrika och hänföras under konsertscenerna tänker jag att det var så här det kanske såg ut på Hitlers propagandamöten, de som fick monstret folkvald. Mass. Psykos. Skickligt orkestrerad av människor som vet exakt hur man trollbinder ett folk i gungning, man ger dem hopp om att deras liv skulle kunna vara bättre ...»

Bieber framkaller åpenbart frykt hos mange musikkelskere, som lar artisten konnotere alt det negative med massekulturen, fordi han ikke omgår den med ironiske vendinger. En artist som Madonna har også gjort seg selv til en vare, men under mange lag med postmoderne avstand. På svært konvensjonelt vis formidler Bieber noe oppriktig og rent, og kanskje er det nettopp derfor ungdommen opplever ham så sterkt? De er uberørte av mistankens hermeneutikk.

Det er åpenbart at Bieber vekker fram sterke følelser hos unge jenter, og det er typisk at jentekultur ikke tas på alvor. Når jevnaldrende gutter spiller «World of Warcraft» letes det med lys og lykte i forskningslitteraturen etter magre tegn på økning av en eller annen intelligenskvotient. Når jenter liker, jakter man på den pubertale banaliteten - med negativt fortegn. Jenter må visst bryte med det «jentete» for å være interessante under postfeminismens skygge. Jentekulturen må kompliseres, lemlestes og overskrides for å anerkjennes; det er mest stas når brystvortene transformeres til AK 47-er på Lady Gaga-konsert. Det rosafargede, uskyldige avvises som søppelkultur.

KRONIKKFORFATTER:  Lars Ole Kristiansen, filmviter/kritiker
KRONIKKFORFATTER: Lars Ole Kristiansen, filmviter/kritiker Vis mer

Vi ble nylig vitne til et stort ramaskrik i norsk offentlighet når det viste seg at en rektor fra Ålesund har forskjøvet tentamen av hensyn de mange elever som skal gjeste Justin Biebers Oslo-konserter neste uke. Elevene gikk demokratiske veier, tok i bruk elevrådet og sendte en formell søknad: et prakteksempel på at dialog, demokrati og elevmedvirkning kan være en del av skolens dannelsesreise. Vi stiller oss hoderystende uforstående til dem som har kritisert avgjørelsen. Fremskrittspartiets nye dies irae Mette Hanekamhaug forsøkte å gjøre dette tilfellet til et holdningsspørsmål: «Hvilke signal er det vi sender dagens ungdom?! ...», skrev hun på Twitter. Vel, politikerens manglende respekt for elevenes ønske om en redelig løsning i samarbeid med skolens ledelse (mener hun virkelig at de skal selge de ettertraktede gullbillettene på det famøse svarte markedet?) avslører rigide holdninger med surere toneart enn de lyse gledesropene foran Operataket eller i de hvite bussene på vei til Telenor Arena.

Vi gleder oss til konserten. Etter at hipster- og elektronika-favorittene The Knifes pretensiøse forsøk på et visjonært mesterverk falt til bakken som en overvektig bison denne uka, blir det en slags renselse å overvære Biebers popgudstjeneste på Telenor Arena. Det enkle er ofte det beste.

KRONIKKFORFATTER:  Thomas Storkjørren Andersen, musiker
KRONIKKFORFATTER: Thomas Storkjørren Andersen, musiker Vis mer