37-bussen fryser i tjue minutter. Det er visst snakk om en avansert trafikkork. Alle passasjerer må forlate kjøretøyet, midt i den eksosfylte tunnelen ved Arne Garborgs plass. Ørene fornemmer gledesrop og gapende sang - er det demonstrasjon på Youngstorget? Tre jenter i trettenårsalderen løper forbi, rødsprengte i ansiktet, høye på sukkerholdig drikke. Reggisen glitrer stolt, øynene er i ferd med å dette ut av opphisselse, og i panna står det skrevet med svart sprittusj i store typer: «I love you Justin Bieber!!!»

Resten er historie. Norge var ikke forberedt på at Justin Bieber er verdens største popstjerne. Han var Hits for Kidz. Etter all sannsynlighet en av de masseproduserte dokkene fra Nickelodeon- og Disneyland. Konsumkultur for de ukritiske og substansløse. Dritten for de i midten. Også forstått som barn og ungdom, i alle fall for de mange som på voksenvis har glemt hvordan det var å besvime foran de - med dagens øyne - visuelt uspektakulære The Beatles.

Undertegnede var blant dem som bladde opp for å se den fengslende dokumentaren «Justin Bieber: Never Say Never» (2011) på kino, av ren skjær popkulturell nysgjerrighet. Filmen åpenbarte at Bieber slettes ikke er et blaff; her snakker vi om en usedvanlig talentfull artist som komponerer og skriver sine egne låter, som danser rundt på scenen med stoisk selvsikkerhet og karisma. Og dét med en formidlingskraft som kommer innenfra, som hos Michael Jackson og hans like på åttitallet, da MTV var hovedleverandør av hverdagsmagi og popstjernene nøt en helt annen status enn i dagens fragmenterte Spotify-klima. At Bieber skaper kaos i byer over hel verden, signaliserer at dét å kunne enes om populærmusikken og dyrke den i fellesskap har vært et savn.