Kontakt i overkant

«Kontakt» er Jodie Fosters film. Uten henne kunne historien om Ellie Arroways søken etter kontakt med liv i rommet ha fordunstet i de sfærene den utforsker. For så vidt like før den gjør det. Slutten truer med å rasere hele filmen.

«Tror du det fins liv på andre planeter?» «Jeg vet ikke, men hvis det bare er oss, ville det være veldig mye bortkastet rom.» Slik lyder en sentral replikkveksling i en film som henvender seg til vår nysgjerrighet og uendelige uvitenhet om universets mysterier - basert på Carl Sagans bok.

Der de fleste av oss slår seg til tåls med at en vakker stjernehimmel skjuler store hemmeligheter, vil andre til bunns i sakene - rettere sagt til værs.

Får kontakt

Fosters Ellie er en slik, en ung astronom som vier sitt liv til søken etter utenomjordisk liv, hardt motarbeidet av sin tidligere sjef (Tom Skerritt). Når hun mister offentlige forskningspenger, får hun uventet hjelp av en mystisk milliardær og drar til New Mexico.

Utstyrt med enorme radioteleskoper gjennomsøker hun himmelrommet etter livstegn fra intelligente ukjente. Kontakt oppnås. Da bryter helvetet løs. Alle vil ha sin del av kaka, fra sikkerhetsrådgivere i Det hvite hus til en hærskare forskere, nysgjerrige og religiøse fanatikere. Bill Clinton opptrer i form av manipulerte nyhetsklipp. Hans protester mot en ufrivillig Hollywood-status er forståelige. Og hvem skal nå sendes ut i sfærene i en farkost designet etter tegninger levert i koder av vesener fra galaksene?

Langdrygt

Herom står striden i en film som bakser med like deler vitenskap og tro. Det er Fosters fortjeneste at en langdryg affære ikke bikker over før. Hennes Ellie blir en gjenkjennelig person i sin stahet, sin menneskelige usikkerhet og redsel for tilknytning til alt annet enn jobb. Verre med Matthew McConaughey som Palmer Joss, en slags åndelig leder, støttespiller og småelsker med munnen full av plattheter i New Age- og kristeninnpakning. McConaughey er muligens dekorativ, men er mindre dynamisk enn Geir Helljesen en middels valgnatt.

«Kontakt» er et stykke på vei underholdende og medrivende takket være Jodie Foster. Slutten, lang som et lysår, er derimot en overstadig reise i sfærene - eller var det sjelslivet? - og ødelegger i stor stil. Uten å røpe for mye kan det sies at nærmere et plutselig møte med Vårherre kommer du knapt.