Kontantstøtten - ikke for vår generasjon foreldre

Tanken bak kontantstøtten er som klippet ut av Dr. Benjamin Spocks bestselger fra 1952, Barnet. Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse.

KONTANTSTØTTEN ER

igjen oppe til debatt. Det gleder oss. Ikke minst at både Barneombudet og Likestillingsombudet ønsker en mer virkningsfull politikk overfor småbarnsfamilier. For mye har gått galt med KrF i ledelsen.

Hvorfor? Kanskje fordi inspirasjonskildene hentes fra 1950-tallets guru Dr. Spock, og tanken om at det beste for barnet er å være hjemme med mor i småbarnsårene. I dag vil mamma ha jobb - og barnet barnehageplass.

La det være klart: Vi vet at Valgjerd Svarstad Haugland, da kontantstøtten ble innført i 1998, ikke sa eksplisitt at hun ønsket mødrene ut av styrerommet og hjem til barnerommet. Stikkordene var valgfrihet og mer tid til familien for begge foreldrene. Bare 3,6 % av dem som mottar kontantstøtte er menn, viser Likestillingsbarometeret 2003. Samlet bruker kontantstøttemottakerne ett kvarter mer på barna hjemme hver dag enn de gjorde før. De aller fleste kontantstøttemottakere er ikke hjemme selv, men kanaliserer pengene videre til dagmammaer. Det er uklart for oss om hun - og nå barne- og familieminister Laila Dåvøy - er fornøyd med dette utslaget av valgfriheten til over tre milliarder statlige kroner årlig.

TIDEN ER MODEN

for å ta et oppgjør med tankene til Dr. Benjamin Spock. Hans bok, den internasjonale bestselgeren Barnet. Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse, kom for første gang på norsk i 1952. Spock er trolig den enkeltpersonen som har hatt størst innflytelse på vestlig barneomsorgs-praksis, i flere tiår var hans bok bibelen for småbarnsforeldre. Og ideene hans lever videre den dag i dag. Tanken bak kontantstøtten er som klippet ut av Dr. Spock.

Vi siterer: «Arbeid eller ikke arbeid? Noen mødre må tjene til livets opphold. Barna tar i alminnelighet ikke skade av det, når det blir sørget godt for dem. Men andre vokser opp og blir forsømt og lærer ikke å tilpasse seg. Det ville i det lange løp lønne seg for samfunnet å betale slike mødre en rikelig understøttelse, så hun kunne være hjemme med barna. Nyttige og tilfredse borgere er samfunnets beste aktivum, og for å bli det trenger alle en trygg barndom med moderlig omsorg og kjærlighet. Det hører ingen steder hjemme å la mødrene gå ut og sy kjoler eller skrive på maskin og betale fremmede for å ta seg av barna, noe som de opplagt kommer til å gjøre dårligere enn moren. Noen mødre har det likevel slik at de ikke kan trives ved å være hjemme, det er særlig slike som har et arbeidsfelt som de er spesielt interessert i. I slike tilfeller mener jeg ikke at en mor skal oppgi arbeidet utenfor hjemmet, hvis hun sørger for førsteklasses stell til barna. En utilfreds mor vil nå engang ikke kunne oppdra særlige lykkelige barn.»

I VÅR GENERASJON

har de fleste foreldre av begge kjønn en utdanning de ønsker å få brukt, de fleste havner i kategorien «vil bli mer tilfreds» av å jobbe. Ikke nødvendigvis jobbe 120 %, men i alle fall ha en jobb. Og en barnehageplass til barna, til en akseptabel pris. Derfor må ikke familiepolitikken insinuere at de fleste foreldre/mødre synes det er en pest og en plage «å sy kjoler og skrive på maskin» mens andre passer barna. Vi vil at barna våre skal få gå i barnehage, det er ikke den nest beste, men den beste løsningen. Barna elsker barnehagen, alle vennene sine, alt det morsomme de får lære, oppleve. Og utallige undersøkelser har vist at de fleste barnehager tilbyr et godt, trygt, utviklende og pedagogisk tilbud.

Men hva skjer nå? Høsten 2004 får tusenvis færre barn enn de som ønsker det og trenger det dette barnehagetilbudet. Om lag 7500 barn mangler barnehageplass på landsbasis, 3300 bare i Oslo. Etter innføringen av kontantstøtten har dagmammatjenestene blomstret opp. Disse er det vanskeligere å kontrollere den pedagogiske, faglige forankringen til. Hva fører det til? Et dårligere tilbud for barna.

«DE GLADE

50-åra» er historie. (Og var de så glade? Også her finnes forskning som viser at ikke alle småbarnsmødre var like lykkelige bak pastellforkledet og de skinnende nye elektriske hjelpemidlene.) I 2004 er det ikke småbarn og mødre hjemme i hvert hus på formiddagen. I dag er gatene, rekkehusene og gårdene tømt for barn på dagtid, de få som er hjemme med kontantstøtte(dag)mamma kan ikke leke i nabolaget med andre barn, men må være med henne på «aktiviteter» og «åpen barnehage». Er det så mye mer trygt og utviklende for et barn enn barnehage? Og ikke minst: Er det så mye bedre for mamma enn egen jobb, der hun treffer kolleger, får brukt andre evner enn omsorgsevnen, tjener til livets opphold (riktignok bare med 85 % av mannens lønn, men det er en annen side av saken), samler pensjonspoeng, trygderettigheter med mer.

DEN VANSKELIGE

situasjonen skaper dårlig samvittighet for foreldrene, og kanskje særlig for mødrene. De som står uten barnehageplass får nemlig høre fra minst to instanser at de velger «nest best» for sine barn. Fra moderne pedagogisk forskning får de høre: Barnehage er best. (Dette får de også høre fra venner som er så heldige å ha fått barnehageplass.) Fra tilhengere av ultrakonservativ kristelig familiepolitikk får de derimot høre: Mor er best. (Og kanskje får de høre dette fra egne besteforeldre/foreldre også.)

MEN SÅ VELGER

de likevel dagmamma. Fordi de har en jobb de trives med, fordi de vil bruke utdanningen sin og ville blitt sprø av å «bare gå hjemme». Eller fordi 3657 kroner i måneden ikke er reell lønnskompensasjon og svært få har råd til å være hjemme - hvis de skulle ønske det.

Mange blir «ufrivillige kontantstøttemottakere», og kanaliserer støtten rett til dagmammaer. Bare ordet i seg selv er egnet til å gi dårlig samvittighet for mødre, akkurat som mange andre deler av norsk familiepolitikk. Som om mammaen ikke er barnets mamma på dagtid lenger, bare til frokost og etter jobb ...

En ny generasjon trenger en ny familiepolitikk. Det er i ferd med å skje ting. Vi vil gjerne tro på signalene fra flere hold om at annen bruk av kontantstøttemilliardene, økt fedrekvote, utvidet fødselspermisjon, full barnehagedekning osv. er mer enn luftige visjoner. Det er bra at flere politikere med innflytelse i disse spørsmålene er blitt småbarnsforeldre, har hatt fødselspermisjon og nå etter hvert vil begynne å kjenne hvor mange steder skoene trykker for dagens generasjon småbarnsforeldre etter det gode året med fødselspermisjon.

«ARBEIDSLIVET HAR

ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg at dagens moderne arbeidstakere også er foreldre, og at samfunnet er avhengig av at kvinner og menn kan kombinere disse rollene,» heter det fra Likestillingsombudet. Nettopp. «Tidsklemmedebatten» i vår berørte noen av disse spørsmålene, men det er mange flere tråder å nøste for dem som vil utforme en politikk som virker til beste for barna våre. Og til beste for kvinner og menn som ikke ønsker seg inn i 1950-tallsrollene, men som vil fortsette å leve på 2000-tallet - selv om vi har blitt småbarnsforeldre.

Artikkelforfatterne er redaktører for antologien «Oppdrag: mamma, pappa. Fortellinger fra en ny generasjon foreldre», som utgis til høsten.