Kontantstøtten i valgkampen

Kontantstøtteordningen var et aktuelt spørsmål under det siste stortingsvalget. Det er flere grunner til at det også bør bli et aktuelt tema ved høstens kommunevalg.

For det første gis småbarnsforeldre ingen reell valgfrihet uten at vi samtidig har full barnehagedekning. Barnehagedekningen er i høy grad et kommunalt anliggende. I 1998 hadde kun 51,8% av barna i aldersgruppen 0- 5 år plass i barnehage (SSB).

For det andre vil valgfriheten være begrenset av barnefamilienes økonomi og prisene på barnehageplasser. I den grad lavinntektsfamilier ikke ser seg råd til å benytte barnehage, er dette i motstrid til prinsippet om «valgfrihet». Den nylig frigitte OECD-rapporten som tar for seg dagens norske barnehagepolitikk, retter kritikk mot kombinasjonen kostbare barnehageplasser og kontantstøtten. Det hevdes at høy foreldrebetaling kan føre til at barn fra lavinntektsfamilier ikke får barnehageplass, og at denne ulikheten kan forsterkes av kontantstøtten. At denne kritikk blir blankt avvist av statssekretær With (Aftenposten 30.6. d.å.), oppfatter vi som nok et tegn på at den sittende regjeringen ikke setter oppvekstvilkår i fokus. Hvis barnets beste hadde stått i sentrum for regjeringens familiepolitikk, ville den vært opptatt av utjevning i barns levekår, i stedet for å komme med fornektelser i et forsvar for kontantstøtten. Den enkelte kommune kan likevel påvirke barnehageprisen, bl.a. ved gradering av barnehagepris etter familiens inntekt.

For det tredje opererer kommunene med ulike sosialhjelpssatser. Det er ulik praksis i landets kommuner med hensyn til om kontantstøtten skal trekkes fra sosialhjelpen. Beregninger Kommunal Rapport har gjort, viser at åtte av ti kommuner trekker fra kontantstøtten når sosialhjelpen beregnes. Disse ulikheter forsterker mangelen på valgfrihet for foreldrene, og dagens praksis vil langt på vei frata sosialhjelpsmottakernes barn muligheten til bedre levekår. Kontantstøtten var imidlertid aldri tenkt som noen erstatning for tap av inntekt, men som et tilskudd til småbarnsfamilier der noen får den i form av barnehageplass mens andre får den i kontanter. Mange lavinntektsfamilier er i dag avhengige av sosialhjelp, og for dem kunne kontantstøtten vært en ordning som styrket familiens økonomi, så sant foreldrene kunne jobbe og motta kontantstøtte på lik linje med familier med en bedre økonomi (ved bruk av dagmamma). Dette må ikke tolkes som en støtte til bruk av dagmammaordningen. Her påpeker vi kun urimeligheten i en politikk som befordrer økte klasseforskjeller. Gjennom at foreldrene ikke har den samme mulighet til å kombinere kontantstøtten med inntektsgivende arbeid slik andre foreldre har, vil de få adskillig mindre valgfrihet i valg av tilsynsordning. Dette er ikke forenlig med ønsket om sosial mobilitet og utjevning, men binder derimot fattige familier til fortsatt fattigdom.

Innføringen av kontantstøtten er en klar støtte til dem som mener at barnet har det best hjemme med en av foreldrene (les: mor). Det fins pr. i dag ingen norske undersøkelser som konkluderer med at hjemmeomsorg eller barnehageomsorg er det beste for småbarn (Ulvund, kronikk i Dagbladet 28.02.98). Derimot fins en amerikansk undersøkelse laget på oppdrag av Child Health and Human Development, som konkluderer med at små barn, også de under ett år, har best av å være i barnehage (NTB, Dagsavisen 26.01.99). Professor Ulvund (ibid.) konkluderer med at hver familie må velge den omsorgsløsning som passer best. Imidlertid understreker han at denne konklusjon ikke er gyldig for såkalte «risikofamilier» med dårlig kvalitet på hjemmeomsorgen. For slike familier foreligger det en omfattende og entydig dokumentasjon på at barn kommer fordelaktig ut av en tidlig start i barnehage (ibid.).

Pr. 31.12.97. var 22500 barn i Norge klienter av barnevernet (SSB). Dette er en indikasjon på at ikke alle barn har foreldre som kan ivareta sentrale behov i oppveksten. Vel 3500 barn hadde barnehage som forebyggende barneverntiltak. Hvor mange barn som befinner seg i «gråsonen», kjenner vi ikke til. Det dreier seg om barn som er marginale i forhold til problemutvikling, enten på grunn av foreldrenes mangelfulle omsorg, eller som av andre grunner har behov en barnehage kan dekke. For disse barna vil barnehagens omsorg og pedagogiske tilbud virke svært gunstig. Hvordan vil kontantstøtten slå ut for de barna som trenger ekstra oppfølging fordi de eller foreldrene sliter med problemer? Hvordan skal vi kunne fange opp disse barna som ikke opptrer i noen statistikk? Hvordan skal vi ivareta disse barnas interesser - hvis barna ikke lenger blir å finne i barnehagen? For mange av barnevernets familier er økonomien et hovedproblem, og for disse familiene vil kontantstøtten kunne være et ekstra tilskudd til et knapt budsjett. Hvis foreldrene med sin nye «valgfrihet» velger kontantstøtten, vil de utsatte barna gå glipp av den omsorg og støtte en barnehageplass som forebyggende hjelpetiltak er ment å gi.

Staten har et særskilt ansvar for de mest utsatte grupper i samfunnet, og da særlig barna. I dagens vestlige moderne samfunn er det grunnlag for å hevde at familien alene ikke kan sikre barnets juridiske rettigheter. Staten vil være barnets garanti der det oppstår alvorlige interessekonflikter mellom foreldre og barn. Slik vi ser det har regjeringen ved innføring av kontantstøtten bidratt til å svekke rettssikkerheten til en politisk svak gruppe: barna.

Barnehagen er en demokratisk ordning sett ut fra det enkelte barns ståsted; en ordning som fremmer velferd og rettssikkerhet for denne gruppen. Antallene registrerte dagmammaer har sunket (NTB i Familia 2/99). Vi skal ikke her spekulere over om antallet «svarte» dagmammaer dermed har økt. Uansett, hva vet ufaglærte dagmammaer og praktikanter om barns behov? I hvilken grad er de i stand til å se interessekonflikter mellom barn og foreldre - og hvordan forholder de seg til dette? Hva gjør de i forhold til barn med spesielle behov? Både barnehage- og barnevernloven skal sikre barnet i interessekonflikter der grunnleggende behov trues. Disse lovene omfatter imidlertid ikke dagmammaers og praktikanters virksomhet. Bruk av slike tilsynsordninger kan således betraktes som en svekkelse av barns rettigheter.

Barns rettigheter svekkes ytterligere ved at de barn som er født inn i lavinntektsfamilier som mottar sosialhjelp, ikke skal ha noen fremtidsutsikter til bedre levekår. Tvert imot oppfordrer man foreldrene (ofte alenemødre) til å forringe sitt opptjeningsgrunnlag og sin ansiennitet på arbeidsmarkedet ved å bli hjemme. Marginaliseringen av kvinner i forhold til arbeidsmarkedet tas for øvrig også opp i OECD-rapporten. Slik sett vil kommunenes politikk variere i henhold til i hvilken grad de gjør det vanskelig for unge alenemødre å gå ut i arbeidslivet. Der kontantstøtten trekkes ifra sosialhjelpen, blir det vanskeligere for disse å komme ut i arbeid.

Kommunene som iverksetter av statens politikk har innflytelse til å forsterke eller redusere de negative konsekvensene av kontantstøtten. Kommunepolitikerne påvirker den praktiske utformingen av kontantstøtten ved vedtak om hvorvidt kontantstøtten skal trekkes fra sosialhjelpen eller ikke. Kommunepolitikerne har stor innflytelse på i hvilken grad ordningen kan komme til å ramme de svakest stilte familiene. Dette bør velgerne være seg bevisste i høstens kommunevalg.