For det første gis småbarnsforeldre ingen reell valgfrihet uten at vi samtidig har full barnehagedekning. Barnehagedekningen er i høy grad et kommunalt anliggende. I 1998 hadde kun 51,8% av barna i aldersgruppen 0- 5 år plass i barnehage (SSB).

For det andre vil valgfriheten være begrenset av barnefamilienes økonomi og prisene på barnehageplasser. I den grad lavinntektsfamilier ikke ser seg råd til å benytte barnehage, er dette i motstrid til prinsippet om «valgfrihet». Den nylig frigitte OECD-rapporten som tar for seg dagens norske barnehagepolitikk, retter kritikk mot kombinasjonen kostbare barnehageplasser og kontantstøtten. Det hevdes at høy foreldrebetaling kan føre til at barn fra lavinntektsfamilier ikke får barnehageplass, og at denne ulikheten kan forsterkes av kontantstøtten. At denne kritikk blir blankt avvist av statssekretær With (Aftenposten 30.6. d.å.), oppfatter vi som nok et tegn på at den sittende regjeringen ikke setter oppvekstvilkår i fokus. Hvis barnets beste hadde stått i sentrum for regjeringens familiepolitikk, ville den vært opptatt av utjevning i barns levekår, i stedet for å komme med fornektelser i et forsvar for kontantstøtten. Den enkelte kommune kan likevel påvirke barnehageprisen, bl.a. ved gradering av barnehagepris etter familiens inntekt.