Kontantstøtten og formynderne

SOSIALISTER OG

sosialdemokrater har alltid vært redd for friheten. Den kan jo brukes på en måte de selv ikke ville ha valgt. Hvorfor skal Likestillingsombudet, Barneombudet og noen kvinnelige forlagsredaktører ellers fortelle meg hvordan jeg skal behandle mine barn?

Jeg er en likestilt, radikal kvinne som lever i 2004. Min mann og jeg valgte å benytte kontantstøtte til mitt tredje barn, slik at hun som ett- og toåring kunne starte dagen i eget tempo i eget hjem og med en utmerket omsorgsperson til å passe seg. Sosial trening fikk hun blant annet i åpen barnehage og musikkbarnehage. Det truet verken min likestilling eller barnets oppvekst, tvert imot.

De to ombudene har ingen faglige grunner til å motarbeide vårt og andre foreldres valg. Hvis kontantstøtten må avvikles av hensyn til marginale problemgrupper som ikke kan ta vare på barna eller pengene, må logikken tilsi at også andre ordninger fjernes - for eksempel barnetrygden. De pengene kan jo også brukes til alkohol og narkotika, slik Barneombudet bekymrer seg for (Dagbladet 14.7.).

HJELPETILTAK MÅ GIS

dem som trenger det, ikke gjennom å ramme de 95 prosent som kan ta vare på seg selv og sine. Kontantstøtten er en rettferdighetsreform som gir valgfrihet. Hvis det er slik som formynderne hevder, at ordningen ikke ønskes av foreldrene, vil den forsvinne av seg selv når full barnehagedekning om kort tid vil være oppnådd. Så hva er egentlig problemet?

Hvis ombudene vil drive partipolitikk, får de ta kampen som politikere. Jeg trenger ikke råd fra, eller å bli fratatt rettferdige rettigheter av bedrevitende sosialdemokrater på statslønn eller forlagsredaktører som ikke unner andre friheten til å velge annerledes enn dem selv.

De prediker antiliberalt formynderi, ikke frihet og likestilling, slik de selv åpenbart innbiller seg.