GUDSERFARING: Å avfeie menneskets gudserfaring med et filosofisk pennestrøk, er også å avfeie grunnlaget for mye av den viktigste filosofering om mennesket og dets verd som historien har frambrakt, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB scanpix
GUDSERFARING: Å avfeie menneskets gudserfaring med et filosofisk pennestrøk, er også å avfeie grunnlaget for mye av den viktigste filosofering om mennesket og dets verd som historien har frambrakt, skriver artikkelforfatterne. Foto: NTB scanpixVis mer

Debatt: Moralfilosofi

Kontekstløs og ahistorisk moraldebatt

Kristen moralfilosofi tar utgangspunkt i en verden der vi faktisk erfarer godt og ondt.

Meninger

Ole Martin Moen argumenterer i et innlegg i Dagbladet (20. september) for at moral må frikobles fra gudsforestillinger, ja, at moral faktisk er umulig med gud. Og han påstår at fagfilosofer helst er ateister – og at det antakelig ikke finnes noen gud likevel.

Med bravur og selvfølgelighet avfeier han mye av filosofisk tenkning gjennom årtusener. Det fortjener noen kommentarer. Kulturen i en rekke fagfilosofiske kretser – og også innenfor andre universitetsfag – har i flere år vært preget av skepsis til religion. Dette er kommet til uttrykk i en stadig økende tilsidesettelse av studier av den seriøse og rike religiøse filosofi som finnes innenfor både den kristne og andre religiøse tradisjoner. Det har, etter vår mening, resultert i mye uvitenhet, historieløshet og fordommer.

Innen etikken har det gitt vind i seilene til en analytisk og logisk måte å debattere moralske utfordringer på som dessverre litt for ofte blir både kontekstløs og ahistorisk.

Moen avfeier i praksis gudsspørsmålet som uvesentlig. Rent filosofisk er og blir det imidlertid et grunnleggende spørsmål hvor moralen kommer fra, dersom vi på den ene siden mener at det er forskjell på godt og ondt og på den andre siden skal anta at det ikke finnes noen slags opprinnelse eller garantist utenfor mennesket.

Den utfordringen kommer ikke Moen unna, uansett hvordan han måtte konkludere. Å parkere det som et nærmest irrelevant spørsmål, som uansett har et klart svar, er alt annet enn god filosofi.

I etikken argumenterer Moen for en ren hedonisme – en nytelses- eller gledesfilosofi, der glede ansees som et gode i seg selv og lidelse et tilsvarende onde. Hvor den filosofien kan lede stilt overfor mennesker hvis liv slett ikke er mest glede, har vi kunnet følge i både Ole Martin Moens og Aksel Braanen Sterris utlegninger det siste året.

Vi påstår ikke at et religiøst livssyn utgjør noen garanti mot en slik de facto kategorisering av menneskeliv. Men den som påstår at en ren, ateistisk hedonisme gir oss klare og gode føringer for hvordan vi skal beskytte menneskets verd – kanskje det viktigste en moralfilosofi skal hjelpe oss med – må etter vår mening tenke seg om én gang til. Her har de religiøse filosofiske tradisjonene mye å bidra med.

Enda viktigere i denne sammenheng er det å problematisere Moens antakelse om at religion, filosofi og etikk rett og slett ikke hører sammen overhodet. Det meste av den moralteologi og moralfilosofi som vi finner innenfor så vel østlig som vestlig kristendom, handler om noe ganske annet enn det forenklede bildet Moen tegner opp. Kristen moralfilosofi tar utgangspunkt i en verden der vi faktisk erfarer godt og ondt fordi vi er deltakere i en verden med en struktur, og der vi mennesker har evnen til å fatte denne strukturen, ikke bare ved vår sansning, men også gjennom symboler og ved troens språk.

Det gir oss ikke en endelig innsikt i alle spørsmål, og de nøyaktige konsekvensene av dette kristne verdensbildet vil i stor grad måtte formuleres innenfor den konkrete kontekst mennesket befinner seg i. Det benekter vi ikke, og dette utgjør da også en grunnleggende del av mye kristen filosofi.

Men at det ligger et forpliktende forhold til noe utenfor mennesket til grunn for menneskeverdet og vår moral, og som er med på å forankre vårt moralske kompass, er en så essensiell og dyp menneskelig erfaring at det er filosofisk overmot bare å avvise den. Dette er, ikke minst, en erfaring som forteller oss at det ikke er vi mennesker som selv tildeler eller finner på menneskets og skaperverkets verd. Derfor kan vi heller ikke trekke det tilbake.

Mye mer kan sies om disse problemstillingene, men vi avslutter her med ett ord om Moens argument ut fra et dilemma i Platons dialog «Eutyfron»: Vil Gud det gode fordi det er godt, eller er det gode godt fordi Gud vil det?

Moen antar at hvis Gud vil det gode fordi det er godt, så er det gode noe som finnes uavhengig av Gud, og dermed trenger vi ikke Gud for å finne det gode. Men hvis det gode er godt fordi Gud vil det, så følger det at Gud kan vilkårlig ville i dag at for eksempel nestekjærlighet er godt, mens han i morgen kan ville at det er godt å drepe. Derfor, ser Moen ut til å mene, bør vi kvitte oss med gudsforestillingen i moralen.

Moens problem kan muligens oppstå med førkristne guddommer, men passer dårlig med gudsbegrepet i kristen tenkning. Gud vil det gode fordi det er godt, men det gode som Gud vil, er å finne i Gud selv, det vil si Gud selv som kilden til all skapt godhet. Hvis man nå skulle hevde at det ikke er noen gud, ville man være henvist til å søke moralske begrunnelser ut fra menneskets fornuft eller følelser som kilden til godhet.

Sett fra en kristen synsvinkel er dette for så vidt legitimt og rimelig så langt det rekker, og det er grunn til å anta at man kan gi rimelige begrunnelser for hva som er godt. Men man vil ikke kunne gi det filosofen Richard Swinburne har kalt en fullstendig forklaring av det gode. Dette ville fordre at man bringer gudsbegrepet inn i argumentasjonen. Således mister man noe viktig når man avskriver det guddommelige.

Vi er en rekke filosofer og akademikere i tilgrensende fag som mener at menneskets grunnleggende religiøse erfaringer er livsviktige å utforske og forholde seg til også i dag. Vi kombinerer vår akademiske åpenhet med en religiøs tilhørighet og med respekt for så vel kristen som annen religiøs tenkning.

Vi befinner oss innenfor en lang tradisjon som er både selvkritisk og søkende, men som holder fast ved at menneskets gudserfaring må tas på alvor, både i og utenfor akademia. Å avfeie det med et filosofisk pennestrøk, er også å avfeie grunnlaget for mye av den viktigste filosofering om mennesket og dets verd som historien har frambrakt.

  • Henrik Syse er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor II ved Bjørknes Høyskole. Torstein Tollefsen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Hege C. Finholt er rådgiver for De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Alle tre har doktorgrad i filosofi.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook