Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Kontinuitet er kanskje det aller viktigste i eldreomsorgen

Les Heges fortelling om sin demente mor. 

Meninger

Min mor er en vennlig og hyggelig, humoristisk og positiv eldre dame på 92 år. Hun er enke siden 1985, har hatt en god venn hun har hatt mye hygge med, og hun hadde en interessant yrkeskarriere. Hun har tre barn, seks barnebarn og seks oldebarn. Hun har besøk av barna sine flere ganger i uka, og er på helgebesøk hos oss med jevne mellomrom.

Mamma er dement, og bor hjemme i leiligheten vi vokste opp i, i Frogner bydel i Oslo. Hun er på dagsenter tre hverdager i uka, og har fire besøk av hjemmesykepleien hver dag. I tillegg blir leiligheten vasket hver 14. dag, det blir handlet inn mat og andre husholdningsvarer og hun får hjelp til å dusje og vaske håret en dag pr. uke. Vi har lenge vært usikker på om dette er tilstrekkelig hjelp. Det har ofte vært utrykninger og mange telefoner; hun har falt, veska blir borte, telefonen blir borte, vi får ikke tak i henne, men alt kommer til rette. Hun har kommet seg etter fall og som regel er alt i orden. Det går, men hvor lenge går det?

Da hun fikk urinveisinfeksjon etter jul, erfarte vi hvor sårbar hennes situasjon er, og stilte igjen spørsmålet: Hvor lenge kan hun bli boende hjemme? Bør vi søke om sykehjemsplass nå? Hun fikk et korttidsopphold på sykehjem, fikk antibiotika, og ble sterk nok til å komme hjem igjen. Vi hadde sett svakheten ved den daglige hjelpen hun får, og følte større utrygghet. Når mamma er i vanlig god form – hun er frisk, tar ingen medisiner, men er dårlig til beins, og er blitt svært forsiktig etter et par fall – går alt greit. Men det er helt marginalt, og små, små ting kan velte både hennes og vår trygghet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi kommer til henne, er det alltid mye å rydde opp i; tømme søppel, kaste gammel mat i kjøleskapet, samle sammen skittentøy, skape orden på badet.

I vår merket vi forundret en forskjell, nesten over natta: Mamma var alltid så ren og pen i tøyet, håret hennes var pent stelt, i kjøleskapet var det orden på maten, det var aldri fulle søppelkasser, på badet var det systematikk i håndklær, det var renere, ryddigere. Det var så tydelig at det var tatt et grep, at det var en omtenksomhet og omsorg som ble utøvet overfor og omkring mamma. Og var hun ikke også gladere og til og med litt klarere i hukommelsen? I mammas kalenderbok sto det stadig skrevet noe med den samme håndskriften og det samme navnet, som «I dag serverte jeg scrambleegg og toast til frokost», og det kom respons på ting vi skrev i den samme boka, «så hyggelig J», «god helg» og så videre.

Litt tilfeldig fikk vi vite at mamma var med i et prosjekt, og etter hvert fikk vi også vite at det innebar en fast primærkontakt som kom til henne hver morgen, og hver formiddag når hun ikke var på dagsenteret (men ikke i helga). Hver dag, den samme personen. Hun som skrev meldinger. Hun som fønet mammas hår, slik at det lå pent og holdt seg fint lenger. Som sørget for at hun fikk på seg parfyme. Som skrev lapp «oventil» og «nedentil» over håndklærne på badet. Som ryddet opp i mammas mange familiebilder i ramme, og satte dem pent opp på et bord. Som sang med mamma, som gjorde litt morgengymnastikk. Som mamma husker navnet på. Som skaper trygghet, kontinuitet, velvære, latter, hygge, som framkaller minner og hukommelse med sin tilstedeværelse og relasjon. Vedkommende hadde fått mer tid til besøkene, og hadde også ansvar for husvask, dusj og hårvask. Dette gjorde sitt til at hun hadde enda mer tid hos mamma.

På dagsenteret spurte de: «Hva har skjedd med din mor? Hun er renere i klærne, hun er klarere og mer til stede, det er aldri noe surr med veske og nøkler, vi trenger aldri å ringe til hjemmesykepleien for å finne ut av ting». De merket endringen, men visste ikke årsaken til det.

Så ble det sommer, og alle skal ha ferie. Også mammas primærkontakt. I løpet av få dager så vi at rutinene, strukturen, leiligheten og mammas klær og hår «falt sammen». Det var så lite som skulle til før alt som var bygget opp, gikk i oppløsning. Det var behov for flere telefoner for å holde motet hennes oppe, holde henne orientert om dag og tid og hendelser. Det var egentlig fint å erfare det, for da ble det et så tydelig bevis på betydningen av en slik omorganisering av hjemmesykepleien. Ikke bare for mamma og de 39 andre som er så heldige å få være med i prosjektet – men for alle.

Det er så enkelt. Det er så selvfølgelig. Det er nesten banalt, og noe vi alle vet: kontinuitet, gjentakelse, forutsigbarhet, færrest mulig mennesker, og mennesker som kjenner den de skal hjelpe og gi omsorg til og som kan skape rammer og struktur tilpasset den enkelte. Mamma elsker å synge, og det har nok mammas primærkontakt funnet ut av. Da hun skulle på ferie, så hun til min søster: «Nå må dere huske å synge 'La vie en rose' med moren deres, for den synger vi hver morgen». Da hun spilte av sangen på YouTube, sang mamma med, tårene rant, og hun sa: «Kommer Alice tilbake til meg?»

Og kontinuitet avler mer kontinuitet – familien får nok informasjon og nok knagger til å hekte oss inn i og på; vi kan benevne primærkontakten med navn, vi kan synge «La vie en rose», vi kan gjøre de samme morgenøvelsene, vi kan forsterke og forstørre de daglige informasjonene og hendelsene. Mamma husker disse tingene, og på denne måten får hun mer kontroll og oversikt over sin hverdag. Primærkontakten og vi kan gjensidig respondere på hverandres handlinger. Det gir en utrolig synergi. Og vice versa – når tiden og strukturen og mengden av mennesker ikke gir mulighet for å skape forbindelser og knagger mellom dem som er rundt mamma, og mamma selv – blir det bare enda mer fragmentert og en «negativ synergi». Mamma får ikke nyttiggjort seg det hun får av hjelp og omsorg fra de mange – ut over her og nå. Med kontinuitet blir hun stimulert på så mange måter, og virkningen varer og sitter i kroppen – langt ut over her og nå.

Vi har møtt veldig mange dyktige og omsorgsfulle personer fra hjemmesykepleien hjemme hos mamma. Det er ikke den enkeltes skyld eller manglende kompetanse og omsorgsevne som er grunnen til at det ikke fungerer. Det er strukturelt betinget at de ikke kan realisere sin kompetanse og omsorgsevne fullt ut, til det beste for mamma og alle de andre. Alice er gitt denne muligheten i det at hun får komme til mamma hver dag, og at hun har mer tid. Grepet er enkelt, betydningen og virkningen er formidabel.

Disse selvfølgelighetene må settes i system, videreutvikles og gis alle som trenger det. Da kan nok mange flere bli boende hjemme atskillig lenger. Er ikke det et mål? I tillegg til at det er godt og trygt for de eldre selv og de pårørende, er det helt sikkert god økonomi også.

Nå er mammas primærkontakt tilbake fra ferie. Mamma talte ned dagene, og vi pustet lettet ut.