Kontrarevolusjon i Bibelens navn

«Vi har det aller første skjøtet... og kristendommen og alle religionene godkjenner dette første skjøtet, og at det er vårt. Og det er Bibelen!»

Se godt på bosetteren som kommer med denne teksten i kveld på NRKs «Brennpunkt». Legg merke til gnisten i øynene, vibrasjonen i stemmen, kroppsspråket. Hør godt på det han sier. Med denne ene setningen forklarer han bedre enn ekspertbøkene hvorfor det brenner i Hebron; hvorfor man heller vil dø enn å gi etter; og hvorfor «Oslo» i løpet av fem år har skiftet betydning fra «gjennombrudd» til «sammenbrudd» i synonymordbøkene.

Ingenting er lettere enn å overbevise oss om at han har rett: I hvert hus i de tusen hjem kan man slå opp i Første Mosebok, kapitel 23, vers 2 og 12- 16:

«Og Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kana'ans land;... Da bøide Abraham sig til landets folk, og han talte til Efron så landets folk hørte på det, og sa: Bare du nu vilde høre på mig! Jeg betaler dig det marken er verd; ta imot det av mig og la mig få begrave min døde der! Da svarte Efron Abraham og sa til ham: ...Herre, hør på mig! Et jordstykke som er verd fire hundre sekel sølv, hvad har det å si mellom mig og dig? Begrav du din døde! Og Abraham skjønte hva Efron mente, og Abraham veide opp til Efron det sølv som han hadde talt om i påhør av Hets barn, fire hundre sekel sølv, slike som var gangbare i handel.»

Det er derfor fredsprosessen er fastlåst, og ikke fordi man krangler om tilbaketreknings-prosenter eller om ordene som palestinerne skal slette fra sin nasjonale traktat. Disse tall og fraser er irrelevante, når en 3000 år gammel tekst ofte fungerer som det øverste lovverket i Israel.

At fredsprosessen etter fem år er lagt på is er bare en liten sak, sammenlignet med måten religionen truer Israels eksistens idet landet markerer sine første 50 år. Hadde vi spurt Theodor Herzl - sionismens far, om staten Israel vil overleve 50 år til, ville han trolig ha klaget: «Nei, ikke hvis dere fortsetter å reversere min revolusjon.»

Hva er denne revolusjonen i revers, og hvordan kan den true Israels framtid? For å forstå det, må vi spørre hvorfor sionismen var en revolusjon.

Da sionismen oppsto på slutten av attenhundretallet hadde den jødiske nasjonen levd rundt 1800 år, som er halvparten av dens historie, i eksil. Dette faktum er unikt i verdenshistorien og reiser spørsmålet om hva det var som holdt nasjonen sammen på tross av at den var spredt geografisk, snakket ulike språk, hadde ulike kulturer, ble diskriminert, forfulgt og til tider massakrert.

Svaret er: religion. Jødenes trofasthet mot sin religion var så sterk at den holdt dem samlet som en nasjon over mange generasjoner i eksil. Den religiøse loven har stått rigid imot endringer i løpet av årene og har derfor vært en felles referanseramme for alle jøder: Religionen fikk den eksklusive rollen av å definere hvem som var jøder: en kunne ikke være jøde uten å praktisere jødisk religion. Det fantes ingen andre nasjonale uttrykk for jøder. Religionens status ble derfor blåst opp til unormale proporsjoner.

Men den mektige religionen som bevarte jødenes identitet i diasporaen gjorde det umulig å redde dem: ifølge religionen kunne bare Messias redde det jødiske folket og bringe dem til frelse i deres land. Alle andre forsøk på å hente jødene ut fra deres lite ærverdige tilværelse, ville pr. definisjon kollidere med essensen i det å være jødisk - med religionen. Løsningen måtte derfor være sekulær. Det var sionismens historiske rolle.

Sionismen var en europeisk bevegelse, drevet fram av den nasjonalistiske bølgen som sveipte over Europa, og har sine røtter i syttenhundretallets opplysningstid. Med åpningen mot kunnskap og kritisk tenkning åpnet også Europa seg for sekulære løsninger i søken etter et bedre og rikere liv. Da Europa ble befridd fra det kvelende religiøse åket, boblet det over av ideer og nyskapende energi. Alt dette skjedde også med jøder. Sekulariseringen spredde seg og et økende antall jøder begynte å lete utenfor sitt lukkede samfunn etter nye intellektuelle og nasjonale uttrykk. Den «nye jøden» ble født, formet etter moderne, universelle ideer.

Paradoksalt nok ble den mest slående nasjonale bevegelsen i moderne tid født ut av et ønske om å assimilere og fjerne nasjonale karakteristika. Kanskje det er her spiren til de fremtidige problemene ligger.

I motsetning til andre nasjonale bevegelser måtte sionistene slåss mot det rådende paradigmet hos sitt eget folk. Sionismen tilbød jødene en ny identitet og selvoppfatning som innebærer en avvisning av deres gamle opprinnelse: For å godta den sionistiske utfordringen måtte jødene forlate ideen om at bare Messias kunne tilby frelse, slik det var beskrevet i deres religiøse paradigme. Det er den sionistiske revolusjonen.

Den sionistiske ideologien lengtet etter - og trodde den klarte - å gjøre jøder til en sunn, moderne nasjon. Før jødenes eksil levde de et normalt, nasjonalt liv i sitt land. Livet sto på fire ben: et geografisk, politisk, språklig og åndelig. Altså: Jødene levde på sin egen jord, de styrte seg selv, de snakket sitt eget språk, og praktiserte sin egen religion. Disse fire elementene hang naturlig sammen og utgjorde et normalt, dynamisk nasjonalt liv. Men da jødene gikk i eksil, forsvant tre av disse fire elementene. Jødene ble spredt over hele verden, de ble underlagt utenlandsk styre og tilegnet seg nye kulturer og språk. Bare det åndelige elementet, den jødiske religionen, ble beholdt.

Sionismen betød derfor ikke bare å gjenvinne de tapte nasjonale elementene: hjemland, selvstyre og språk, men også at det religiøse elementet ble redusert til en dynamisk åndelig virksomhet, integrert i nasjonens dagsorden.

Selv om man gjenvant det nasjonale uttrykket med stor suksess - i form av staten Israel, er det like slående at man mislyktes så sterkt i å redusere religionen til sin naturlige plass. Den gamle, undertrykkende religionens makt har økt jevnt siden staten ble født og målene er i økende kontrast til Israels rolle som et moderne, demokratisk samfunn.

Religionen gjennomsyrer hvert enkelt ledd av israeleres liv: Fredsprosessen er fastlåst fordi jødiske nasjonalister anser Vestbredden for å være hjertet av det bibelske hellige land. Religiøse ledere erklærer åpenlyst sin motstand mot demokrati og sitt ønske om å styre Israel etter Halakha, den jødiske loven. De religiøse partiene tapper statsbudsjettet for enorme summer, tiltrekker seg nye trosfeller og utvikler et omfattende propaganda-apparat som daglig hjernevasker israelere. De driver til og med et eget skolesystem.

Religiøse lover som skader friheten og velferden til vanlige borgere er vedtatt, mens den mest beryktede loven innebærer at unge, ortodokse menn får fritak fra militærtjenesten. Og som om ikke det var nok, de får i tillegg en statlig månedslønn slik at de kan studere Bibelen istedenfor å ta del i den produktive arbeidssyklusen i landet.

Religion hindrer demokrati fordi den ikke tolererer likestilling for Israels palestinske borgere. Den forøker det etniske skillet og fører til diskriminering og fiendtlighet. Samtidig skaper vektleggingen av religion framfor sivile kriterier for å definere nasjonalitet, et problematisk forhold til verdens jøder utenfor Israel. Den fører til en ytterligere forvirring av nasjonal identitet, tilhørighet og lojalitet.

Problemet ser ut til å være enda mer sammensatt fordi selv om bare 20 prosent av Israels jødiske befolkning definerer seg som religiøse, er bare opp imot 5 prosent virkelig sekulære, det vil si at de velger sivile framfor jødiske kriterier i alle saker. Religionen som sionistene måtte nedkjempe, er kommet tilbake - med styrke.

Israel er i dag en normal stat og en revolusjonær ideologi er ikke lenger nødvendig. Men hva så med en motsatt revolusjon, kan Israel overleve at den sionistiske revolusjonen blir snudd? Bosetterne bryr seg ikke om slike spørsmål; de bare sørger for at svaret blir «nei».