Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Kontrasten mot Renzo Pianos smakfulle stil kunne ikke vært større

Astrup Fearnleys åpningsutstilling har mer sex enn budskap.

KULTURKRASJ: Det er vanskelig å tenke seg noe som står i større kontrast til Renzo Pianos smakfulle arkitektur enn denne glorete, storbrystede pin-upfiguren av Takashi Murakami. Foto: Lars Eivind Bones.
KULTURKRASJ: Det er vanskelig å tenke seg noe som står i større kontrast til Renzo Pianos smakfulle arkitektur enn denne glorete, storbrystede pin-upfiguren av Takashi Murakami. Foto: Lars Eivind Bones. Vis mer

ANMELDELSE: Norge har endelig fått sitt Bilbao-museum. Denne gang tegnet av ingen ringere enn Renzo Piano, mannen bygde en av verdens viktigste kunstinstitusjoner sammen med Richard Rogers - Centre Pompidou i Paris. At Astrup Fearnley, og utbyggeren Selvaag, har fått Renzo Piano til å bygge deres nye kunstmuseum er en bragd i seg selv. Dagbladet har flydd meg inn spesielt fra Paris for å figurere som gjesteskribent. Hvorfor akkurat jeg? Kanskje fordi jeg pleier å holde en ganske hard politisk linje i mine artikler for Dagens Nyheter og bladet Paletten. Jeg tar på meg mitt beste smil og glir inn på fasjonable Tjuvholmen.

Forventningene mine er selvfølgelig veldig store. Hva skal Piano finne på denne gang? Bygningen ligger i havnen, langt bort fra horestrøket museet lå i tidligere. Fra vannet ser det ut som et gigantisk JAS Gripen-fly som nettopp har landet. Fra bakken ser den ut som en lettere versjon av Noas ark som har blitt kappet av på midten. Dette surrealistiske, mangefasetterte fremtidsløftet skaper en lekeplassfølelse og en duft av eventyr. Trefasaden og det gjennomsiktige taket skjenker bygningen en sval eleganse som passer som hånd i hanske med den nordiske lidenskapen for naturtro materialer og stilrene former. Utstillingshallene er åpne og dynamiske. Lyset reguleres med persiennelignende konstruksjoner. Men hvordan ser den økologiske bevisstheten ut? Glasstaket hadde kunnet forvandles til et energisamlende solcellepanel. Men inte här inte, som vi sier på svensk. Det er veldig synd, for Renzo Piano er den som oppfant museet som alternativ energikilde.

SPILLER PÅ SEX: Allerede i inngangspartiet hever det nye museet frem sitt vovede image. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SPILLER PÅ SEX: Allerede i inngangspartiet hever det nye museet frem sitt vovede image. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

I inngangspartiet venter en glorete, storbystet pin up-dokke av selveste Takashi Murakami - det globale kunstsirkusets gullgutt par excellence. Kontrasten mot Renzo Pianos smakfulle stil kunne ikke vært større. Verket får en til å tenke på verdens styggere sider: maktbegjær, konsumkultur og glamour. Hvorfor innlede utstillingen med et sånt verk? Hva er det man vil si?

«To be with art is all we ask!» lyder den harmløse tittelen på direktøren Gunnar B. Kvarans første store utstilling på Astrup Fearnley. Tittelen er lånt fra Gilbert & Georges sosiale skulpturer fra 1970, men høres nesten ut som en unnskyldning, en kjærlig teletubbyestetikk som stryker medhårs og sier: «Ikke vær redd! Dette er bare kunst».

DYNAMISK, STILRENT: Arkitekt Renzo Piano går gjennom sitt nye bygg. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
DYNAMISK, STILRENT: Arkitekt Renzo Piano går gjennom sitt nye bygg. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Kvaran skriver i katalogteksten at «den internasjonale samtidskunsten har et universelt språk» og at estetikken som deles i den tenderer mot å bli «narrativ». Han skriver videre at utstillingen forteller en historie, men at denne historien verken har en begynnelse eller slutt og at det ikke bare finnes en narrativ, men flere. Også denne holdningen er litt ryggradsløs, for om det er noe som kuratorer og museumsdirektører bør gjøre i en tid hvor alt flyter, så vel kapital som andre verdier, så er det å tørre å fortelle en sammenhengende historie om vår tid, å stå for en tese som man kan reagere mot, eller ta avstand fra.

I stedet får vi en fargesprakende godtepose, en shortliste av kunstmarkedets sikreste kort. Her finnes Damien Hirsts avkappede ku, som visselig fungerer veldig fint med at bygningen er symbolsk kappet i to. Her finnes også noen av Hirsts morsomste installasjoner - korsfestede sauer som strekker sine armer mot himmelen som i et religiøst triptykon. På en marmorplate nedenfor kan man lese: «It is a reflection of the hopeful terror of the day». Så sant som det er sagt. Den håpefulle terroren trappes opp med noen menneskelik (i voks) som ligger i hver sin boks. Bare kjønnsorganene blottes for betrakteren. Et mer frontalt «husk, du skal dø!» skal du lete lenge etter.

Så begynner en ganske så velopphengt fotografiorientert passasje med noen av Nan Goldins absolutt sterkeste verk, som lenkes fint sammen med Annika von Hausswolffs semierotiske kroppskonstellasjoner og Thomas Demands kjølige kontorestetikk. Kjøligheten eskaleres ytterligere av Matthew Barneys barokke men velkontrollerte raritetskabinett. Hans falliske og dypt fascinerende uttrykk hadde fortjent en betydelig bedre plass i utstillingen. Nå må man holde seg i veggen for ikke å ramle inn i installasjonen - et fåraktig dyr som ser ut til å slites i stykker av et par objekter som ligner sjakkbrikker. Barneys videoverk henger i tv-monitorer, i stedet for å vises slik de fortjener - i romslige black box-rom hvor man kan sitte ned og kontemplere filmene i ro og mak.

Det blir bedre i salen ovenfor. Jeff Koons? beryktede Michael Jackson og hans lille ape i porselen vender ryggen mot den historiske patosens absolutte nøkkelverk - Anselm Kiefers bibliotek. En interessant duell oppstår også mellom Jeff Koons og ekskona Cicciolinas paradisiske sexleker som nesten ser ut til å hånes av Cindy Shermans dokker med rennende spytt og kvisete rumper. Her kommer det nok til å bli mye interessante diskusjoner mellom foreldre og deres småbarn på søndagstur til museet, for salen oser rett og slett av sex. Jeg vet ikke hvor mange mannlige kjønnsorganer jeg ser i utstillingen, men det er mer enn jeg pleier å se i Paris eller på svenske gruppeutstillinger.

Huang Yong Ping, «Colosseum» (2007). Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Huang Yong Ping, «Colosseum» (2007). Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Om det er noe som kan bli Astrup Fearnleys nye institusjonsidentitet, så er det nok sexen. Hva gjelder den geopolitiske, utfordrende kunsten, eller den utopiske, drømmende - en kunst som på alvor kritiserer den verden vi lever i, eller prøver å finne opp en ny, så får vi nok gjøre som Moses i dette tilfellet. Vandre i ørkenen en stund og vente til en ny generasjon kan ta fatt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media