Kontrastenes klargjøring

AV OG TIL fungerer parallelle nyheter som en meget klargjørende kontrast til hverandre, som 11. august da Carl I. Hagen fikk sin valgkampgavepakke i form av øktbensinpris, samtidig med nyheten som at Grønlandsisen smelter raskere enn antatt. Omtrent samtidig publiserte det ledende vitenskapelige tidsskriftet Nature en studie av kollapset av «Larsen B» isen i Antarktis, 12 500 kubikk-kilometer med is som plutselig løsnet etter å ha ligget uforandret i over 10 000 år. I sommer fikk den inuitisk/canadiske miljøforkjemperen Sheila Watt-Cloutier Sofieprisen for sitt arbeid for å sette fokus på klimaeffektene og miljøgiftsituasjonen i Arktis. Et tema i denne sammenheng var ikke bare smelting av isen i Arktis som blant annet vil gi økt global varmeabsorbans, men også en omfattende tining av permafrost over store områder. Den umiddelbare effekten av dette er at bebyggelse og infrastruktur kollapser, det mer langsiktige og urovekkende er at dette demonstrerer en type selvforsterkende effekt ved at opptining av permafrost kan bidra til ytterligere frigivelse av klimagasser som metan og CO2. Økt avsmelting vil også bidra til å endre sirkulasjonssystemene og karbonopptaket i havet som utgjør klodens viktigste CO2-sluk. Økt CO2 bidrar også til forsuring av de øvre sjikt i havet, noe som også vil føre til redusert opptak (i tillegg til negative effekter på korallrev og annen marin fauna og flora). Svært mye tyder på at vi klimamessig befinner oss ved et vendepunkt hvor effektene ikke bare blir en jevn temperaturstigning, men også selvforsterkende og eskalerende. Hvor dette til slutt vil føre oss klimamessig vet ingen, men den som tror at dette dreier seg om å dyrke druer i Gudbrandsdalen er på ville veier. Det kan bli dramatisk mye verre enn de estimerte 2-5 graders temperaturøkning - som allerede er dramatisk.

DET GLOBALE energiforbruket økte med 4.3 % i 2004, den raskeste vekst noensinne. Rundt tumultene omkring Kyotoprotokollens forsiktige målsetting om stabilisering av klimagassutslippene økte de globale CO2-utslippene med 4.5 % i løpet av ett år, og ingenting tyder på at dette bremses med det første. (Den antatte reduksjon som kreves for å stabilisere oppvarmingen er 70 %). Det er mot dette bakteppe man bør se Hagens populistiske spill på bensinpriser, som kan vise seg nok en gang å trivialisere valgkampen i denne retning. Forrige gang ga denne strategien rekordoppslutning om FrP. Skitt i Norge, leve Toten. For demokratiets del må man håpe denne gevinsten skyldes at alvoret ved klimautviklingen ennå ikke er verken erkjent eller følt tilstrekkelig.