HODEPINE:  Venstre og KrF sliter med å forsvare fredningen av justisminister Anders Anundsen. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide vil komme med hard kritikk uten å gå for mistillit. 
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
HODEPINE: Venstre og KrF sliter med å forsvare fredningen av justisminister Anders Anundsen. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide vil komme med hard kritikk uten å gå for mistillit. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Kontroll og fanteri

Venstre og KrF sliter med hvordan de skal kritisere Anders Anundsen uten at det høres ut som mistillit, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Regjeringens støttepartier Venstre og KrF klarte i går ikke å bestemme seg for hvordan de skal formulere kritikken mot justisminister Anders Anundsen i den såkalte asylbarnsaken. Det skyldes ikke uenighet om å redde skinnet hans. Selv om det sitter langt inne hos enkelte, særlig i KrF, er det utenkelig å felle regjeringen, som et mistillitsforslag i praksis vil bety.

Hodepinen er at de to partiene har vært Anundsens hardeste kritikere, både under opprullingen av saken, i Stortinget og i kontrollhøringen. I tillegg til spørsmålet om brudd på opplysningsplikten overfor Stortinget, en plikt som veier tungt og er nedfelt i Grunnloven, føler de seg lurt. De har vært krystallklare; Anundsen har brutt intensjonen i asylavtalen med regjeringen , som de feiret som en stor triumf. Seieren var ekstra søt, fordi avtalen tilsynelatende sikret rettigheter de rødgrønne ikke hadde gitt asylbarn. Og tenk, det hadde de fått til med Frp som motpart.

Etter asylavsløringen sitter de igjen med en bitter ettersmak, tross at man nå angivelig forhandler om å få prøvd noen av sakene på nytt og kanskje sørge for retur av noen av de utsendte barna.

Det er uansett på siden av saken. Kontrollkomiteens arbeid handler ikke om asylpolitikk, men om statsråden har gitt fullgod opplysning til Stortinget om asylpraksisen. Ap konkluderte i går med at det har Anundsen ikke gjort, og at det er såpass graverende at de støtter et mistillitsforslag for første gang på 32 år. Riktignok er opplysningsplikten skjerpet i mellomtida, men det forteller at Ap ikke slenger om seg med mistillit i tide og utide.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er fra partiet som selv ikke har grunn til å føle noen moralsk indignasjon over regjeringens asylpraksis. Den er til forveksling lik den som ble ført under de rødgrønne.

For Venstre og KrF stiller det seg annerledes. Dette er partiene som virkelig står på barrikadene for asylbarn, som sier de er villig til å blø for dem når de inngår avtale med regjeringen. Som har kjernevelgere som går i fakkeltog og kjenner det stikke i hjertet hver gang et barn som er født og oppvokst i Norge, sendes ut.

Skal de så svikte barna av taktiske grunner? Etter alle uforsonlige ord, og det har vært en sjelden hard tone fra KrF-ere i denne saken - ikke fullt så sjeldent fra Venstres mann i kontrollkomiteen, Abid Raja, som ikke er kjent for å legge fingrene imellom, men også han uvanlig tydelig - så skal det fisle ut i en skrape.

Ikke rart de sliter med formuleringene. For hvordan skal de i sine merknader skille seg fra begrunnelsen for mistillit når de så åpenbart er enige? Ja, hardere i kritikken enn Ap har vært? Partienes representanter i komiteen og andre vil streve med å forklare forskjellen på kritikken de har kommet med underveis og hva det ender opp i.

Det enkleste vil være å si det som det er. Vi ble lurt, men regjeringsmakt er viktigere enn noen titalls asylbarn i det store bildet.

Det kommer ikke til å skje. Allerede formes det alternative forsvaret. Vi har fått gjennomslag for en ny forskrift. Vi forhandler om gjennomgang av utsendte asylbarns saker. Vi har fått forsikringer om at justisministeren ikke skal gå bak ryggen på oss heretter. Og det er tross alt bedre med en skadeskutt minister som er nødt til å trå varsomt, enn en som må oppdras på nytt.

Venstre og KrF vet de klamrer seg til halmstrå. Det er bare spørsmål om tid før asylpolitikken vil skape konflikt igjen. Seinest denne uka meldte Altaposten om en brutal utsending midt på natta av en alenemor med to mindreårige barn. Det er naivt å tro at Anundsen skal styre et av Frp’s kjerneområder uten å fortsette å skyve praksisen i sin retning. Hans partifeller sier det Anundsen aldri sier - det vil si, han sier jo ingenting siden han ikke stiller til intervju om saken; å be Anundsen omgjøre utsendingene er som å stikke en kniv i ryggen på ham og be ham ta avstand fra egen politikk.

Mistillit eller ikke handler om opplysningsplikt og Stortingets kontroll med regjeringen, men for Venstre og KrF handler det også om troverdighet overfor velgere som er dypt engasjert i asylbarnas skjebne, og som tror at partiene deres står opp for dem også når det koster.

Der ser dere hvorfor vi ikke har gått inn i regjeringen, sier støttepartiene når de barker sammen med Frp. For velgerne er forskjellen ikke åpenbar så lenge partiene er garantister for den samme regjeringen uansett hva som skjer. Hadde Venstre og KrF virkelig vært i opposisjon, ville det ikke vært tvil om utfallet. Slik er politikken, men det er vanskelig å skryte av.