Kontrollert kaos

«RIFT» heter maleriutstillingen som Patrick Huse åpnet i Henie-Onstadsenteret i går, og dette er nummer fem i rekka av årets mønstringer _ som ellers har omfattet arbeider i blandingsteknikk og litografi _ fra den særdeles aktive kunstneren. Samtidig lanseres den andre boka om Huses kunst, hvor en internasjonal kvartett av kunsthistorikere og kunstneren selv kommer med sine betraktninger om bildene.

Utstillingens 15 store lerreter presenteres suggestivt lyssatt som illuminerte soner i den ellers mørklagte studiosalen, og gjennom dette regigrepet avskjermer Huse sine syner av det dramatiske islandske lavalandskapet fra enhver avvæpnende utsikt mot den gjestmilde og kultiverte naturen på Høvikodden. Noen av maleriene er rigget i rommet, og med sine metallrammer gir de en viss objektkarakter og installasjonseffekt _ som også forsterkes av diasprojeksjoner med kunstnerens engelskspråklige statements. Ett av dem vender seg mot å definere naturen ut fra stilistiske kriterier.

Smithson _ Huse

Derfor er det heller ikke så overraskende at svenske Folke Edwards bruker et sitat fra Robert Smithsons skrifter som inngang til sitt bidrag i boka, hvor den avdøde land art-kunstneren hevdet at byen skaper en illusjon om at naturen ikke fins. Edwards karakteriserer videre Huses nye malerier som «jordmålningar», og hevder at hans fascinasjon av selve jordmaterien mer er å se som en form for earth art enn bilder i tradisjonell forstand. «Döende natur, i metallskodda sarkofager av glas», skriver den svenske kunstformidleren seinere _ selv om en slik metafor har større gyldighet for den overtydelige presentasjonen av papirarbeidene i Bergen og Tønsberg tidligere i år.

Maleriene på Høvikodden temmes og tynges ikke på samme måte av innfatningen, for selv om Huse nå går nærmere inn på de lavastørknete landskapsformasjonene _ og befinner seg fjernere fra sin tidligere kunsthistoriske forankring hos Hercules Seghers og Hertervig _ så veier det billedmessige mest. Med sin tidkrevende teknikk _ hvor malinglagene delvis slipes ned som en parallellprosess til naturkreftenes herjinger med landskapet _ evner han i sine beste arbeider å fortette og omdanne fargestoffet til forestillinger om forsteinet eruptiv materie. Det gjelder ikke minst et maleri som «Natural Delight» med sine maniske repetisjoner av dramatisk forrevne formasjoner, og den tvetydige dimensjoneringen over de forvitrende geologiske figurasjonene i «Disclaimed Discharge».

Drift _ disiplin

Denne kaotiske karakteren nedfelles gjennom en mørkstemt koloritt med «skitne» sjatteringer, og reflekterer naturen som en prosess av uregjerlige krefter. Likevel ser jeg ikke samme «skrekkinnjagende» syner som den tyske bidragsyteren Hans Albert Peters skriver om i boka. Det er likeså problematisk å følge Øystein Loge i hans ekstatiske bilder fra den mytologiske Persefones underverden, og forestillingen om Huse som «har kastet seg ned i den flytende materiens grumsete kvikksand, og latt seg omfavne og fortære av moder naturs uskjønne annethet». Derimot kan Patrick Huses kompromissløse prosjekt imponere ved en manuell disiplin, som ofte gjør større inntrykk enn malerienes metaforiske styrke.